DigitaltMuseum

Løe til nedfalls på Jørstadmovolla

15 definisjoner av ordet hjem [Tegning]

15 ulike hus med samme grunnform.

Om å reagere, stille [Vegginstallasjon]

En vinge- eller bølgeformet objekt er satt sammen av to rombeformer.

Ski (et par)

Et par trekvite, laminerte treski med svart påskrift og dekor. Brun snøkrystall på skituppen. Lignostonekanter under. Påmontert svarte Rottefellabindinger med rød klipe og svarte hælplater som er fastsskrudd. Skiene er fine og lite brukt.

Ski (et par)

Et par brune, laminerte treski med trekvite kanter. Rustad-logo på skituppen, stålkanter bak og lignostonekanter under. Påskrift i gull. Påmontert Troll rottefellabindinger to svarte fotplater. Den fremste er fastlimt, den bakerste har metallkanter og er skrudd fast. Skiene er nye og fine.

Ski (et par)

Et par brune, laminerte treski med trekvite kanter. Rustad-logo på skituppen, stålkanter bak og lignostonekanter under. Kvit påskrift. Påmontert gullfarga Rottefella-bindinger og to kvite fotplater, den fremste med blå påslrift.

Ski (et par)

Et par brune, laminerte treski med trekvite kanter. Rustad-logo på skituppen og stålkanter bak. Lignostonekanter under. Påmontert gullfarga Rottefellabindinger og rød fotplate i plast. Skiene er i god stand.

Kurv

I Fåberg ble denne kurvtypen kalt for en snik. Kurven er høy og smal, og har en oval form fra en rektangulær bunn. Sniken er flettet av kløyvde heggekvister. Sniken består av reimer som danner bunn og staker. Bunnen har elleve reimer på langs og fem doble på tvers. I bunnens lengderetning ligger reimene en og en, og i rett vinkel på disse, ligger de to og to. Reimene vikes opp, og to og to reimer danner stakene i kurven. Sidene er svakt buet og flettet med delt materiale. Det festet en jernring med ståltråd til kurvsiden som er en forsterkning for bæretreet. Bæretreet er festet til sniken med et nylontau. Bæretreet er av bjørk og er spikket til, slik at sniken er god å bære. Bæretreet har et gjennombrutt øye i ene enden hvor tauet er festet. Kanten består av en kjepp som er delt i to. Den ene legges på innsiden, og den andre på stakenes ytterside. Den er festet til kurven ved at kjeppen er bundet på toppen av staken. Bindingen er både en bevikling, og et feste ned i kurven. Når kantreimen sys splitter man opp stakene, slik at man trer den igjennom flere steder på hver stake og får et godt feste i kurvsiden. Kurven har en fot som består av en u-formet kjepp av hegg. Denne er festet til kurvens bunn med en metalltråd. Foten skal hindre slitasje på sniken samtidig som den kan stå uten å velte. Sniken er et bærereskap for transport av lågåsild fra strendene opp til de fiskeberettigete gårdene i lierne ovenfor. Inne i sniken sitter det igjen en del skjell fra lågåsilda som er blitt båret i redskapet.

Håv

Stokkhåv med «huggu» lagd av to grankvister med noe av greinfestet i stammen bevart med tanke på sammenføying av de to komponentene. De to stammestykkene er planet på innsidene, og de to plane flatene er montert mot hverandre med ei jernkrampe som låser dem til herandre. Kvistene, som i utgangspunktet peker i hver sin retning, er bøyd slik at ytterendene peker mot hverandre igjen. På denne måten har håven fått en noenlunde oval fangståpning - cirka 60 X 38 centimeter. Den fremre delen av håvringen er imidlertid ganske rett, og da denne gjenstanden ble registrert inn i samlinga til Norsk Skogbruksmuseum ble det notert at denne var av bambus. er lagd av bambus festet til grankvistene med stifter. Opprinnelig ble det brukt gran i stedet for bambus. Dette materialet er det vanskelig å se her, for på den fremre delen av håvringen er det viklet lær fra en lang, om lag 2 centimeter bred strimmel. Denne viklinga beskyttet skjøtene mellom de to kvistene og den bambusstanga som antas å være innskjøtt her. Samtidig forsterket lærstrimmelen den delen av redskapet som stadig skrapte mot en stedvis steinete elvebotn. Formen på håvringen er forsterket med to snører som danner et kors. Det ytterste snorfestet er en lærlapp. «Bundingen» - håvposen - er lagd av et bomullsnett der maskene måler cirka 1,2 X 1,2 centimeter. Posen er drøyt 1 meter lang/djup. Den er festet til ei snor som går gjennom små hull i skinn og treverk. Håvhugguet blir festet til ei stang (raun). Denne håven er brukt til lågåsildfiske ved Hølsauget.

Båt

Åfløy brukt i notfiske og synkehåvfiske i Drotten og Hølsauge i Lågen i Fåberg. Synkehåven var festet på et stativ som var festet til 6. spant. Håvringen og krana finnes også på museet. Åfløya er reparert på NSM i 1989: deler av æsingslist er skift- et, endene på tre spant er skiftet, ny toftfjøl, nye årekjeip på ene siden, plitt er innsatt. Denne var ikke der da åfløya kom til NSM. Trolig uttatt da synkehåven ble montert. Innsatt i utstillingen 1990. Denne gjenstanden er dobbeltregistrert, og er den samme som SJF. 10888.

Kurv

Kurven har en oval form. Den er høy og smal. Bunn: Sniken består av like lange reimer som danner bunn og staker. Bunnen har elleve reimer på langs og fem doble på tvers. I lengderetningen ligger reimene en og en, og i rett vinkel på disse ligger de to og to. Sniken har ingen annen forsterkning i bunnen enn ei reim som er flettet i foten. Side: Sidene er svakt buet. Bæretreet er festet i sniken med et tau. Bæretreet er spikket til, slik at sniken er god å bære. Kant: Kanten består av en kjepp som er kløyvd i to. Den er festet til kurven ved at kjeppen er bundet på toppen av stakene. Bindingen er både en bevikling og et feste ned i kurven. Den ene halvparten legges på innsiden og den andre på utsiden av stakene. Når kantreimen sys splitter man opp stakene, slik at man trer den igjennom flere steder på hver stake. Denne sniken har muligens ikke blitt brukt til å bære sild i. Giveren, Rolf Kjernlie, var sønn av Ludv. Olsen som drev butikk på Fåberg i mange år. Kjernlie tok senere over denne butikken. De forhandlet mye sild for fiskere i Lågen, de ganet en del sild selv som ble lagt ned i salt i egne spann. Ludv. Olsen f. 1867, d. 1960.

Kurv

Kurven er høy og smal, og har en oval form fra en rektangulær bunn. Sniken består av reimer som danner bunn og staker. Bunnen har ti reimer på langs og fem doble på tvers. I bunnens lengderetning ligger reimene en og en, og i rett vinkel på disse, ligger de to og to. Reimene vikes opp, og to og to reimer danner stakene i kurven. Sidene er svakt buet og flettet med delt materiale. I ryggen har den to tilskårede pinner på innsiden av hver sin stake, som en forsterkning for bæretreet. Dette er festet i sniken med et tau. Bæretreet er spikket til, slik at sniken er god å bære. Kanten består av en kjepp som kløyvd i to. Den ene legges på innsiden, og den andre på stakenes ytterside. Den er festet til kurven ved at kjeppen er bundet på toppen av staken. Bindingen er både en bevikling, og et feste ned i kurven. Når kantreimen sys splitter man opp stakene, slik at man trer den igjennom flere steder på hver stake og får et godt feste i kurvsiden. Kurven har en for som består av en u-formet kjepp av hegg. Denne er festet til kurvens bunn med en metalltråd. Foten skal hindre slitasje på sniken samtidig som den kan stå uten å velte. Bæretreet er spikket, og festet til kurven med et tau. Det er rester av fiskeskjell på sniken. Kurven er muligens laget av Bernhard Engen, Øyer som laget mange sniker. Ludv. Olsen drev forretning på Fåberg og omsatte mye sild for fiskerne. Denne sniken er sikkert brukt til å frakte mindre kvanta sild fra elva og hjem. Rolf Kjernli var Olsens yngste sønn og drev senere butikken.

Grunnhåv

Grunnhåv, et fiskeredskap brukt til å fange lågåsild eller lagesild (Coregonus albula) fra land i strid strøm i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Redskapet består av et 4 meter langt skaft - lokalt kalt «rauna» - og et «håvhuggu», en oval ring - cirka 55 X 16 centimeter (yttermål) som «påså'n» er festet i. Håvhugguet ble ført langs elvebotnen i medstrøms retning, litt raskere enn strømretningen, og når håveren ikke nådde lengre vred han litt på rauna, slik at åpningen til påsa'n ble lukket, før han løftet håven inn på stranda og tømte den for eventuell fangst - se mer informasjon under fanen «Opplysninger». Rauna er lagd av en lang, rettvokst, men tynn granstamme, antakelig et undertrykt tre, som hadde vokst langsomt og fått en seig og smidig vedstruktur. Den har et «avrundet firkantet» tverrsnitt, noe som gjorde det lett å styre håven. Lengden på 4 meter var viktig for håverens rekkevidde. Her har man valgt å plassere håvhugguet i toppenden av trestammen som ble til raun. Her er diameteren om lag 2,3 centimeter, i den bakre enden 3,5 centimeter. Håvhugguet er antakelig lagd av et emne fra ei kløftet buske, der de to greinene er bøyd mot hverandre, skik at de danner en oval. På denne ramma er det bundet en fangstpose, som er lagd av et nylonnett, der maskene måler cirka 12 X 12 millimeter. Påsa'n er cirka 120 centimeter djup. Forbindelsen mellom håvhugguet og påsa', og det punktet der håvhugget er laftet på rauna, er omviklet med cirka 2 centimeter brede lærstrimler, som åpenbart skulle skjerme den fremre eller øvre delen av påsa'n for slitasje når håven ble trukket over en steinete elvebotn. Under den lærviklinga som dekker sammenføyinga mellom håvhugguet og rauna ser det ut til å være ei eldre surring av hyssing, Rauna er merket «LUDV. OLSEN FAABERG» med svijernstempel. Ludvig Olsen (1867-1959) drev landhandleri på eiendommen Skarpsno i Fåberg. Han kjøpte og videresolgte en del av lågåsildfangstene.

Grunnhåv

Grunnhåv, et fiskeredskap brukt til å fange lågåsild eller lagesild (Coregonus albula) fra land i strid strøm i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Redskapet består av et 2,35 meter langt skaft - lokalt kalt «rauna» - og et «håvhuggu», en oval ring - cirka 54 X 18 centimeter (yttermål) som «påså'n» er festet i. Håvhugguet ble ført langs elvebotnen i medstrøms retning, litt raskere enn strømretningen, og når håveren ikke nådde lengre vred han litt på rauna, slik at åpningen til påsa'n ble lukket, før han løftet håven inn på stranda og tømte den for eventuell fangst - se mer informasjon under fanen «Opplysninger». Rauna er lagd av en lang, rettvokst, men tynn granstamme, antakelig et undertrykt tre, som hadde vokst langsomt og fått en seig og smidig vedstruktur. Den skulle helst vært lang og samtidig lett. I dette tilfellet var lengden på 2,35 meter en begrensning for håverens rekkevidde. Her har man valgt å plassere håvhugguet i toppenden av trestammen som ble til raun. I denne enden er diameteren om lag 2,2 centimeter, i den bakre enden 3,0 centimeter. Håvhugguet er antakelig lagd av et emne fra ei kløftet buske, der de to greinene er bøyd mot hverandre, skik at de danner en oval. På denne ramma er det bundet en fangstpose, som er lagd av et svart nylonnett, kanskje egentlig et bærnett, der maskene måler cirka 12 X 12 millimeter. Påsa'n er cirka 80 centimeter djup. Håvhugguet er noe skeivt i forhold til raunas lengderetning, noe som sannsynligvis er en tilpasning til en skrånende elvebotn, Påsa'n er sydd fast til håvhugguet ved hjelp av bomullstråd som er tredd gjennom små hull i håvhugguet. Denn ene langsida og den fremre enden av håvhugguet er omviklet med lærstrimler, antakelig for å skjerme den fremre eller øvre delen av påsa'n for slitasje når håven ble trukket over en steinete elvebotn. Den fremre enden av rauna, der håvhugguet er pålasket, er omviklet med seige trefibre, muligens spanskrør. Rauna er merket «LUDV. OLSEN FAABERG» med svijernstempel. Ludvig Olsen (1867-1959) drev landhandleri på eiendommen Skarpsno i Fåberg. Han kjøpte og videresolgte en del av lågåsildfangstene.

Not

Lågåsildnot fra Nordhåve, Fåberg, Oppland. Notveven er satt sammen av fire stykker, 4, 5 m, 11, 5 m, 5, 5 m og 9, 5 m lange. De forskjellige parthaverne stilte med hver sin del av nota. Derfor ble det noe forskjellig tråd og maske- størrelse. Nota har ialt 167 fløyt, de fleste av tre, med størrelse fra 5x8 centimeter til 12x15 centimeter. Også noen fløyt av furubark. Søkkene er poser av saueskinn eller vadmel fylt med stein og små runde stein med hull. I seinere tid er det påsydd blysøkker. Nota mangler mange søkker. Dessuten mangler "darrene" de to tunge steinene som var festet til hver sin ende av nota. Den tyngste steinen i innerenden veide ca. 5 kg. Den andre, på "jågårenden" veide ca. det halve. Tauet på innerenden "stilltauet" er ca. 8 m langt og ca. 1 tomme tykt. Skal når nota brukes være ca. 10 favner. Det andre tauet, "innrekjingstauet" er 1, 7 cm i diameter og ca. 9, 5 m langt. Dette tauet skal egentlig være minst 20 favner. Fra overtelne og undertelne går det kortere tau som møtes ved dratauet. Tauet fra overtelna er 2, 20 - 2, 50 m og fra undertelna 1, 50 - 2 m. "Tennolene" er ca. 1 tomme tykke, flettet av nauthår og hestetagl. Denne nota er laget ca. 1900, mange av treflærene er antagelig noe eldre. Nota ble brukt ved lågåsildfisket i "Veita", en sidearm av Lågen. Det kunne gjøres dretter i timen når silda gikk. En lauskasta kvartel (ca. 20 kg) i kastet var bra. Rekorden er 400 kg. (Givers opplysn. )

Kurv

Kurven er høy og smal, og har en oval form fra en rektangulær bunn. Sniken er flettet av kløyvde heggekvister. Sniken består av reimer som danner bunn og staker. Bunnen har sju reimer på langs og fire doble på tvers. I bunnens lengderetning ligger reimene en og en, og i rett vinkel på disse, ligger de to og to. Reimene vikes opp, og to og to reimer danner stakene i kurven. Sidene er svakt buet og flettet med delt materiale. Kurven er bare halvveis flettet ferdig. I kurven ligger det et par reimer med flettemateriale.

lue

Lua er sydd i saueskinn med sølvgrå ull. Den har ganske høy pull, idet en 9 cm høy pappremse er festet innvendig. Luen består av to saueskinnsbiter som er sydd sammen, nederst en kant, og på denne pullen av ett stykke med sømmer med 2, 5 cm- 3 cm avstand for å forme pullen. Skyggen eller bremmen er av lær, sort på oversiden og grønn under. Innvendig er den foret med et opprinnelig, rosa bomullsstoff. Rundt kanten utv. er et pyntebånd vevd av lin og (ant. ) kobbertråd i sikksakkmønster.

lue

Opplysning fra giver er at lua er i bjørneskinn, men det er også sannsynlig at dette er selskinn. Luens brem er av lær. Pelsen er slitt og spettet i gulaktige og brune flekker. Luen er sydd sammen av 3 deler i skinn, kanten rundt hodet, det ovale toppstykket og et stykke mellom kant og toppstykke. Kanten er stivet opp med hamp eller linstry, og luen er foret med grønn lin. Skyggen er sort, og over den er rester av et gyllengult silkebånd. Lua er antagelig anskaffet av Andreas´ Jørstads bestefar. Innvendig under toppstykket er pålimt en lapp hvor det står: I. Larsen, Buntmakeri i Christiania.

Kurv

«Sniken» er høy og smal kurv, fletter av kløyvde heggekvister, på ei U-formet trebøyle som fungerer som standflate. Herfra går det - i tillegg til det nevnte flettverket - ståltrådgjølinger opp til en noenlunde rund ring rundt overkanten. Den er forsterket med viklinger, tilsynelatende av barkestrimler. Ellers er snikens tverrsnitt mer oval. Dette eksemplaret er om lag 48 centimeter høyt. Ytre diameter i overenden er om lag 42 centimeter. Sniken består av reimer som danner bunn og staker. Bunnen har tretten reimer på langs og fem doble på tvers. I bunnens lengderetning ligger reimene en og en, og i rett vinkel på disse, ligger de to og to. Reimene vikes opp, og to og to reimer danner stakene i kurven. Sidene er svakt buet og flettet med delt materiale. I ryggen er det to tilskårede pinner som kan ha fungert som forsterkning for bæretreet. På tilsvarende kurver er det gjerne et tilspikket bæretre. Kanten består av en kjepp som er delt i to. Den ene legges på innsiden, og den andre på stakenes ytterside. Den er festet til kurven ved at kjeppen er bundet på toppen av staken. Bindingen er både en bevikling, og et feste ned i kurven. Når kantreimen sys splitter man opp stakene, slik at man trer den igjennom flere steder på hver stake og får et godt feste i kurvsiden. Materialet som kanten er sydd med er ikke avbarket. Kurven har en fot som består av en U-formet kjepp av hegg. Denne er festet til kurvens bunn med en ståltråd. Foten skal hindre slitasje på sniken, samtidig som den kan stå uten å velte. Sniken har muligens vært utstyrt med et bæretre som har vært fastknyttet i to spiler som er montert vertikalt om lag 10 centimeter fra hverandre inmne i beholderen. Bæretreet er ikke bevart. Sniken er et bærereskap for transport av lågåsild fra strendene opp til de fiskeberettigete gårdene i liene ovenfor. Det er rester av fiskeskjell i denne sniken.

Kurv

Kurven er høy og smal, og har en oval form fra en rektangulær bunn. Sniken er flettet av kløyvde heggekvister. Sniken består av reimer som danner bunn og staker. Bunnen har seksten reimer på langs og fem doble på tvers. I bunnens lengderetning ligger reimene en og en, og i rett vinkel på disse, ligger de to og to. Reimene vikes opp, og to og to reimer danner stakene i kurven. I kortsidene danner tre og tre reimer stakene i kurven. Sidene er svakt buet og flettet med delt materiale. I ryggen har den to tilskårede pinner på innsiden av hver sin stake, som en forsterkning for bæretreet. Dette er festet i sniken med telefonledning. Bæretreet er spikket til, slik at sniken er god å bære. Kanten består av en kjepp som er delt i to. Den ene legges på innsiden, og den andre på stakenes ytterside. Den er festet til kurven ved at kjeppen er bundet på toppen av staken. Bindingen er både en bevikling, og et feste ned i kurven. Når kantreimen sys splitter man opp stakene, slik at man trer den igjennom flere steder på hver stake og får et godt feste i kurvsiden. Kurven har en for som består av en u-formet kjepp av hegg. Denne er festet til kurvens bunn med en metalltråd. Foten skal hindre slitasje på sniken samtidig som den kan stå uten å velte. Bæretreet er laget av bjørk og er spikket, og festet til kurven med et tau. Det er rester av fiskeskjell på sniken. Sniken er et bærereskap for transport av lågåsild fra strendene opp til de fiskeberettigete gårdene i lierne ovenfor. I museets aksesjonsprotokoll heter det at sniken ble... "innkjøpt av Arne Jørstad, Fåberg, for kr. 20, -" Arne Jørstad var sannsynligvis bruker på garden Søndre Jørstad. Bæretreet er også stemplet "A. Jørstad". Dette kan referere til selgerens far, Andreas, som var født i 1891, eller til bestefaren Arne, som var født i 1861. Også disse var brukere på Søndre Jørstad, som hadde et aktivt lågåsildfiske.