18 results in DigitaltMuseum:

Minnehallen i Stavern 10. august 1938. Bilda er tatt under Kornrådets reise i fylket.

ovn

Kasseovn med ovnsdør på kortsiden og røykuttak i topplaten. Ovnen har løse skinner med bruskornamenter. På langsidene er Gyldenløves våpen omgitt av krigerske emblemer med innskrift i knekket bånd over. Øverst står det innskrevet ANNO og nederst på platen 1687. På kortsiden er det øverst krigerske emblemer og nederst den norske løve omkranset av brusk-kartusj.

Steingjerde ved Gomserød i Brunlanes, nå i Larvik kommune i Vestfold, et par kilometer sørvest for Stavern. Fotografiet ble tatt høsten 2023 i et område med edellauvskog. Denne regionen har mange slike gjerder. Alderen er det vanskelig å vurdere, men de mange steingjerdene i det som i perioden fra 1671 til 1821 var Larvik grevskap kan nok settes i sammenheng med at grev Fredrik Ludvig Danneskiold-Laurvig i 1757 bestemte at leilendingsbøndene fra da av gjennom bygselkontraktene skulle forplikte seg til å spare på skogsvirket – som det var stort behov for i grevskapets sagbruk og masovner – å mure et antall favner steingjerde hvert år. Disse gjerdene alternativ til tregjerder som stengsler mellom eiendommene, og mellom åker, eng og utmark internt på hver eiendom. Disse stengslene skulle være 1 ¾ alen brede i botnen og 1 ½ alen høye. Poenget med steingjerdene var at «… denne Foranstaltning tjener baade til Jordvejens Forbedring saavelsom Skovenes Conservation af mange Tusinde unge Stammer». Mange av leilendingene la mye flid i gjerdebygginga, andre ignorerte den forpliktelsen leilendingskontraktene påla dem, og enkelte av disse måtte svare for seg i retten. I noen av sakene kom det fram at enkelte vanskelig kunne etterleve denne kontraktklausulen. I en sak fra 1796 heter det at «at der findes vel hist og her paa Jorderne Steene, men samme er saa store at de ikke kan fløttes med mindre de blev søndersprengt, hvis Bekostning vil overgaae end Leylændings Kræfter, de øvrige løse Steene som findes er ikke af saadan Mængde at dermed beqvemmelig kan opsettes Steengiærder.» Men på Gomserød var det tydeligvis stein nok.

Gammelt eiketre i edellauvskog ved Gomserød i Brunlanes, i det som siden 1988 har vært en del av Larvik kommune i Vestfold. Denne lokaliteten ligger et par kilometer sørvest for bysenteret Stavern. Her vokser det eik og bøk, varmekjære treslag med hard, råteresistent ved. Slikt virke var verdifullt. I førindustriell tid ble derfor slitedeler på jordbruksredskaper ofte lagd av slikt virke i distrikter der det fantes eik. Dette treslaget var også det gjeveste blant skipsbyggerne og dermed viktig for så vel handelsflåten som marinen, som i perioden fra 1750 til 1896 hadde verft under navnene Fredriksvern (fram til 1854) og Karljohansvern. Men lenge før den tid fikk stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve (1638-1704), som hadde bygdene Sandar, Tjølling, Hedrum og Brunlanes samt byene Larvik og Sandefjord som grevskap, forbød hogst av eik alt i 1680. Ettersom enkelte trosset forbudet fikk han drøyt ti år seinere sin halvbror, kong Kristian 5. (1646-1699) til å utstede et «Ober-Bref om Straf for Eege-Træers Huggen i Laurvig Grevskab af Uberettigede», hvor det ble foreskrevet strenge straffer – mulkt på 100 riksdaler per felt tre. I 1724 overtalte den neste greven, Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig (1688-1754) sin fetter Fredrik 4. (1671-1730) til å utstede et forbud også mot hogst av bøketrær i grevskapsskogene med samme strafferammer som for eik. Målet var at «at samme tvende slags Eege og Bøge Træ til Fremvext for Posteriteten skal vorde conserveret». Forbudene ble seinere fornyet under påfølgende generasjoner av konger og grever. Likevel var det mange som trosset kongenes og grevenes bud og måtte stå til rette for det de hadde gjort. Andre var forsiktige og lot eik og bøk stå, i mange tilfeller så lenge at de ble hule og råtne, uten nevneverdig nytteverdi. I Norge brukes edellauvskog synonymt med temperert lauvskog. Norge har flere av de nordligste forekomstene av slik skog i verden, og det er iverksatt fylkesvise verneplaner for edellauvskog. Disse skogene preges ofte av stort biologisk mangfold. Dette er en sentral verdi i det moderne naturvernet.

Arkeologiske gjenstandsfoto

Fra Halle mølle i Brunlanes i Vestfold. Mølla ligger ved den øvre delen av Halleelva, som kommer fra Hallevannet (ca. 49 meter over havet) og renner sørover mot kysten og utløpet i sjøen innerst i Hummerbakkfjorden. På grunn av de mulighetene det innebar å hente energi fra det rennende vannet i elva, var dette lenge et sted med en slags industriell virksomhet. Lagmann Claus Andersen fra Skien etablerte jernverk på dette stedet i 1662. Kull til virksomheten kjøpte han av bøndene i Berg anneks. Da kongen «erigerte» søndre Vestfold (det gamle Brunla amt) til grevskap for sin halvbror Ulrik Fredrik Gyldenløve i 1671 ble Nes-verket liggende inne i den nye grevens interessesfære. Likevel fornyet greven privilegiene for dette verket i 1672. Men Gyldenløve drev også jernverk, og ville ikke at andre skulle kjøpe trekull i hans cirkumferensskoger. I 1690 ble Claus Andesens enke, Anna Kristensdatter, presset til å avvikle verket og selge jordegodset til Gyldenløve. Han og etterkommerne hans drev hammerverk ved Halleelva i Brunlanes. På 1700-tallet gav fallet i Halleelva også vann til kvernbruk, der arbeiderne kunne få malt kornet de dyrket på sine små gardsbruk (se fanen «Opplysninger»). Etter at Treschow-familien avviklet jernverksdriften, ble et etablert et møllebruk på dette stedet (1880). Det er dette anlegget vi ser på dette fotografiet. Møllebygningen og rørgata som førte vann fra dammen til turbinen befinner seg til høyre i bildet. Til venstre ligger den såkalte «Møllerstua», som etter 1880 var bolig for mølleren. Det antas at denne bygningen har ei atskillig lengre historie enn som så. Det antydes at den ble bygd i 1749 som bolig for den daværende hammermesteren og familien hans. Dette er imidlertid noe usikkert. I forbindelse med en taktsforretning i 1777 ble nemlig huset til hammermesteren på Nes beskrevet slik: «Et Vaan-Huus, som beboes af Hammer Smed Mesteren, opført af Tømmer, udvendig beklæd med Bord og Taget tækket med Steen, 20 alen langt, 14 Alen bredt, 2. Etage høyt, udi underste Etage er Stue med en Jern Kakkelovn, og Kiøkken med Skorsteen, I øverste Etage, en Stue med een Jern Kakkel Ovn.» I 1982 overtok Brunlanes historielag dette anlegget. Laget har seinere drevet stedet som bygdetun.

Fra Halle mølle i Brunlanes i Vestfold. Mølla ligger ved den øvre delen av Halleelva, som kommer fra Hallevannet (ca. 49 meter over havet) og renner sørover mot kysten og utløpet i sjøen innerst i Hummerbakkfjorden. På grunn av de mulighetene det innebar å hente energi fra det rennende vannet i elva, var dette lenge et sted med en slags industriell virksomhet. Lagmann Claus Andersen fra Skien etablerte jernverk på dette stedet i 1662. Kull til virksomheten kjøpte han av bøndene i Berg anneks. Da kongen «erigerte» søndre Vestfold (det gamle Brunla amt) til grevskap for sin halvbror Ulrik Fredrik Gyldenløve i 1671 ble Nes-verket liggende inne i den nye grevens interessesfære. Likevel fornyet greven privilegiene for dette verket i 1672. Men Gyldenløve drev også jernverk, og ville ikke at andre skulle kjøpe trekull i hans cirkumferensskoger. I 1690 ble Claus Andesens enke, Anna Kristensdatter, presset til å avvikle verket og selge jordegodset til Gyldenløve. Han og etterkommerne hans drev hammerverk ved Halleelva i Brunlanes. På slutten av 1700-tallet ble det også bygd ei kvern ved anlegget, der arbeiderne kunne få malt kornet de dyrket på sine små gardsbruk (se fanen «Opplysninger»). Etter at Treschow-familien avviklet jernverksdriften, ble et etablert et møllebruk på dette stedet (1880). Ve ser hjørnet av møllebygningen til venstre i forgrunnen. Sentralt i bildet ligger den såkalte «Møllerstua», som etter 1880 var bolig for mølleren. Det antas at denne bygningen har ei atskillig lengre historie enn som så. Det antydes at den ble bygd i 1749 som bolig for den daværende hammermesteren og familien hans. Dette er imidlertid noe usikkert. I forbindelse med en taktsforretning i 1777 ble nemlig huset til hammermesteren på Nes beskrevet slik: «Et Vaan-Huus, som beboes af Hammer Smed Mesteren, opført af Tømmer, udvendig beklæd med Bord og Taget tækket med Steen, 20 alen langt, 14 Alen bredt, 2. Etage høyt, udi underste Etage er Stue med en Jern Kakkelovn, og Kiøkken med Skorsteen, I øverste Etage, en Stue med een Jern Kakkel Ovn.» Denne beskrivelsen passer dårlig på det huset vi ser på dette fotografiet. I 1982 overtok Brunlanes historielag kulturminnene ved Halle. Laget har seinere drevet stedet som bygdetun.

Kvinner utanfor Minnehallen i Stavern

Gunhild (Gulla) Lien i sjukesenga på Kysthospitalet i Stavern. Ho var fødd i 1905 og døydde i 1923.

"Fra Farris."

"Treschow-Fritzøes jakthus i Slemdal. Fra v. t. h.: Underdirektør Sørhuus, godseier Treschow, forstmester Haug, forstmester Heidenreich, inspektør Ruden."

"Treschows Eiendomme i Brunlanes. Bøkeskog."

Stempelkatalog Gjordi, Larvik, Brunlanes, Vestfold

Stempelkatalog 3268 Kjose, Larvik, Brunlanes, Vestfold

Stempelkatalog 3292 Kjærstranda, Stavern, Brunlanes, Vestfold

Stempelkatalog 3266 Nevlunghamn, Larvik, Brunlanes kommune, Vestfold

Stempelkatalog. 3265 Helgeroa. Larvik postkontor. Brunlanes kommune. Vestfold fylke.

Stempelkatalog, 3972 Arøy, Langesund, Brunlanes, Vestfold