![Rester av vegbrua over Sarpsfossen eller Sarpefossen etter s]()
Rester av vegbrua over Sarpsfossen eller Sarpefossen etter sprenginga 15. april 1940. Fotografiet er tatt fra vest, skrått mot strømretningen. Her ser vi at det 52,5 meter lange spennet på vegbrua er borte mens jernbanebrua i bakgrunnen er intakt. Der skimter vi et par mennesker som tok skaden i øyesyn. Under det intakte bruspennet skimter vi Grøtebrua, der vann fra Hølen, på østsida av Hafslundøya, rant ut i hovedløpet og fossen. Vegbrua over Sarpsfossen eller Sarpefossen ble sprengt ved et uhell i 1940. Da nyheten om okkupasjonen kom hadde norske miltære plassert dynamitt bruene over fossen, som dermed kunne sprenges dersom dette viste seg å kunne hindre tysk framrykking. Da byens politimester den 15. april, etter at okkupantene hadde inntatt byen, forsto at sprenging av brua ikke ville han noen militær effekt, beordret han fjerning av sprengstoffet. Politimesteren tok kontakt med stadsingeniør Fredrik Wisløff, som var motvilling fordi han ikke betraktet dette oppdraget som noen kommunal oppgave. Likevel ble det til at ingeniør Johan Friedrich Feddersen rykket ut sammen med brannformann Karl Tømmerholt og to konstabler fra byens brannvesen. E-verkets folk hadde fjernet ledningene til de ladningene som lå under jernbanebrua, så her ble sprengstoffet fjernet uten uhell. Det var ikke gjort slike forberedelser for den dynamitten som lå under vegbrua. Her viste det seg at de militære hadde brukt detonerende lunte, som antakelig må ha blitt antent da en av brannkonsablene kappet den. Eksplosjonen førte til at det lengste bruspennet falt i elva, samtidig som brannkonstablene Einar Olsen og Johan Zetterberg ble blåst ut i fossen. Begge døde. Også Svend Lund, som arbeidet på dammen da det smalt, falt i vannet og satte livet til. Ingeniør Feddersen ble hardt skadd, men overlevde. Tømmerholt var i ferd med å flytte brannvesenets kjøretøy da ulykka skjedde, så han slapp fra det uten skader. Flere sto på brua og fulgte interessert med på arbeidet som ble gjort da eksplosjonen skjedde. Ei jente og ei kvinne som falt i elva ble ganske raskt berget. 12 år gamle Per Simensen klamret seg fast til rekkverket, og greide etter hvert sjøl å klatre opp på en av brupilarene. Derfra ble han reddet og tatt hånd om av Hans Thoreby. Ingeniør F. Selmer og et par av ingeniørene fra Østfold vegkontor rykket ut for å vurdere hva som kunne gjøres. Første løsning ble ei gangbru som ble montert under jernbanebrua. Denne passasjen var imidlertid for smal. Det ble for trangt når en syklist møtte ei barnevogn, og det korket seg fullstendig når det var skiftavløsning på Borregaard og mange skulle til og fra arbeid samtidig.
