2 results in DigitaltMuseum:

Stavkirke fra Gol, Hallingdal

ca.1200 Navnet stavkirke refererer til stavkonstruksjonen med bærende staver i hjørnene og frittstående staver rundt midtrommet. Byggemåten oppfylte kravet om høyreiste, himmelstrebende kirker. Koret, i skipets østside, avsluttes med en halvrund apsis. Rundt hele kirken løper en svalgang med romanske dvergarkader. De høyreiste portalene mot vest og sør har rike utskjæringer med sammenfiltrede drager og plantemotiver. I det svake lyset fra gluggene øverst mot taket skimter man bare så vidt de utskårne hodene øverst på midtrommets staver. I katolsk tid var kirken prydet med fargerike helgenbilder, godt opplyst av vokslys. I koret er flere runeinnskrifter og bilder risset inn, bl.a. Fadervår skrevet på latin. Ristningene synes å være gjort samtidig med byggingen av kirken. Inventar fra katolsk tid ble fjernet fra kirken etter reformasjonen. Ett innslag av luthersk kirkekunst er bevart - veggmaleriene i kor og apsis fra 1652. Disse viser nattverden og evangelistene, og ble bekostet av givere i menigheten, hvis navn står på sørveggen i koret. Det løse inventaret som står i kirken i dag omfatter et lesebrett med Fadervår som innskrift, en døpefont og en middelaldersk benk med rike utskjæringer, bl.a. hoder av konge og biskop og en fremstilling av sagnet om Gunnar i ormegården. Rundt 1880 skulle stavkirken i Gol erstattes av en ny kirke. Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring kjøpte den gamle kirken og Kong Oscar II bekostet gjenreisningen i sitt nye friluftsmuseum. Bare omkring 1/3 av originalmaterialene var i behold og kunne følge med flyttelasset. Det var derfor en sterkt rekonstruert kirke som ble reist på Bygdøy, og praktisk talt alt det utvendige kan dateres til 1885. Restaureringen ble gjort med stavkirken i Borgun i Sogn som forbilde. Det meste av hovedkonstruksjonen var intakt, og mange spor etter det som manglet fantes i de bevarte. Middelalderens kirkerom kan derfor i alt vesentlige oppleves som autentisk. Men 1880-årenes ideer om restaurering medførte at en fjernet gallerier, vinduer, benker og prekestol fra tiden etter reformasjonen. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Stue fra Grøsli, Flesberg

STUE FRA GRØSLI I FLESBERG, CA. 1650 Overført til museet 1895, gjenoppført 1899 Stua ble antagelig bygd av den velstående bonden Hallvard, som eide gården fra 1604 til 1653. Stua har den samme treromsplanen, med forstue, kove og stuerom, som den 350 år eldre stua fra Søre Rauland. Ildstedet er peis med røykpipe, og det antas at stua fra Grøsli var blant de første peisestuene i dalen. De eksisterende vinduene, med tresprosser, ble satt inn tidlig på 1800-tallet, mens de opprinnelige vinduene var mindre og hadde blysprosser. Det sponkledde taket er et karakteristisk trekk ved huset. Under sponkledningen ligger et vanlig torvtak. Med peis i stuene oppsto en innredningsskikk som fulgte diagonale linjer. Senga og døra står diagonalt i forhold til hverandre. Det samme gjør peisen og høysetet med bord foran. Andre nye innredningselementer er skapene, der det midterste skjuler en seng til å slå ut. Gulvuret står mellom de to vinduene i gavlen, og vogga henger nær senga. Bordet, som kan slås opp mot veggen mellom peisen og senga, kalles i Numedal for en «skivju». På gavlveggen henger en «tavlett», ei hylle til bøker og småting. I stua finnes flere inventarstykker som skriver seg fra Fles¬berg kirke, slik som dørene til forstue og kove i renessansestil, og øverste del av senga. Likedan høysetetavla, som har vært rygg i en kirkestol, og bærer innskriften (H)ERREN-ER-NER-HOS-ALE-DEM-SOM-KALE PAA (HAM). DEN 14-SEPTEMBER-ANNO DOMNI 1633. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)