243 results in DigitaltMuseum:

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Sundstrandvarp

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Sundstrandvarpet (Skåra) i Fåberg høsten 1979. Denne fiskeplassen ligger i Fåberg, på den vestre sida av Gudbrandsdalslågen, like nedenfor Gausas utløp i dette vassdraget . Her ser vi en fisker som var i ferd med å ordne ei not som ble brukt i dette fisket i strandsona. Til venstre i bakgrunnen skimter vi et par karer som fisket med grunnhåv.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. I forgrunnen på dette fotografiet ser vi Oskar Hovslien, Thåmas Teschner, Svein Johannesen, Thorbjørn Brenden og Konrad Johansen, som var i ferd ordne med å trekke ei not inn mot strandsona. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av farkosten («åfløya»). Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Vi skimter et slikt steng på vannspeilet, til høyre i dette bildet. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.

Grunnhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) ved Rundtomo

Grunnhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) ved Rundtomodden i Fåberg høsten 1976. I forgrunnen ser vi Steinar Hansen, som plukket lågåsild fra ei isoporkasse over i en plastbærepose. Bak ham var en annen fisker i ferd med å tømmer utbyttet fra et vellykket drett over i ei kasse. I bakgrunnen skimter vi ytterligere to håvfiskere i aktivitet fra posisjoner der de sto med vann til knærne. En av dem hadde ei fiskekasse på et jernstativ bak seg. Dermed slapp han gå inn til elvebredden hver gang han hadde fanget lågåsild med håven. Grunnhåven var et enmannsredskap som ble brukt fra elvebredden til fangst av fisk som var på gytevandring oppover den nedre delen av Gudbrandsdalslågen hver høst, fortrinnsvis på steder der det var strømmende, forholdsvis grunt vann. Skaftet på denne håvtypen – «rauna» – var vanligvis mellom fire og seks meter langt. Dette måtte til når en ville fange fisk fra land på et par meters djup. «Håvhugget» eller «håvringen» var lagd av grankvister som var bøyd mot hverandre og bundet i hop, slik at de dannet en avlang ring (70-80 centimeter lang og om lag 40 centimeter bred). Til dette håvhugguet var det festet en «påsa» eller «bunding» av finmasket lin- eller bomullstråd. Påsa’n ble festet til håvringen med lærreimer. Disse reimene bidro også til å beskytte trådfibrene mot slitasje når redskapet ble ført langs den steinete elvebotnen. Et håvdrette startet med at fiskeren stakk grunnhåven ned i elvevatnet så langt de nådde på motstrøms side og førte den i medstrøms retning, noe raskere enn strømhastigheten, slik at påsa’n hele tida stod utspent på motstrøms side av håvhugguet. Når håven hadde kommet så langt fiskeren og skaftet nådde på medstrøms side vred han rauna, slik at fangståpningen vendte oppover, slik at eventuell fanget lågåsild ikke kunne unnslippe. Så løftes håven opp av vannet. Dersom det var fisk i påsa’n ble den tatt i land og tømt – «skrullet» - i ei bøtte, en «sildesnik» av flettverk eller ei kasse.

Grunnhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) ved Rundtomo

Grunnhåvfiske etter lågåsild (Coregonus albula) ved Rundtomodden i Fåberg høsten 1976. I forgrunnen ser vi to menn i samtale ved ei isoporkasse med fisk ved elvebredden. Den ene av dem (Olav Hammershaug) holdt en håv i handa. I bakgrunnen skimter vi to andre håvfiskere i aktivitet fra posisjoner der de sto med vann til knærne. En av dem hadde ei fiskekasse på et jernstativ bak seg. Dermed slapp han gå inn til elvebredden hver gang han hadde fanget lågåsild med håven. Grunnhåven var et enmannsredskap som ble brukt fra elvebredden til fangst av fisk som var på gytevandring oppover den nedre delen av Gudbrandsdalslågen hver høst, fortrinnsvis på steder der det var strømmende, forholdsvis grunt vann. Skaftet på denne håvtypen – «rauna» – var vanligvis mellom fire og seks meter langt. Dette måtte til når en ville fange fisk fra land på et par meters djup. «Håvhugget» eller «håvringen» var lagd av grankvister som var bøyd mot hverandre og bundet i hop, slik at de dannet en avlang ring (70-80 centimeter lang og om lag 40 centimeter bred). Til dette håvhugguet var det festet en «påsa» eller «bunding» av finmasket lin- eller bomullstråd. Påsa’n ble festet til håvringen med lærreimer. Disse reimene bidro også til å beskytte trådfibrene mot slitasje når redskapet ble ført langs den steinete elvebotnen. Et håvdrette startet med at fiskeren stakk grunnhåven ned i elvevatnet så langt de nådde på motstrøms side og førte den i medstrøms retning, noe raskere enn strømhastigheten, slik at påsa’n hele tida stod utspent på motstrøms side av håvhugguet. Når håven hadde kommet så langt fiskeren og skaftet nådde på medstrøms side vred han rauna, slik at fangståpningen vendte oppover, slik at eventuell fanget lågåsild ikke kunne unnslippe. Så løftes håven opp av vannet. Dersom det var fisk i påsa’n ble den tatt i land og tømt – «skrullet» - i ei bøtte, en «sildesnik» av flettverk eller ei kasse.

To menn (Olaf Haugerud og Birger Bergesveen), begge med fork

To menn (Olaf Haugerud og Birger Bergesveen), begge med forklær av vannavstøtende materiale og med gummihansker på hendene, fotografert mens de dro et nottau ved Lortvarpet i Fåberg under lågåsildfisket høsten 1976. Nota var et bundet, finmasket innstengingsredskap. Den hadde kraftig tauverk øverst og nederst, henholdsvis «flætennol» og «søkketennol», som var utstyrt med henholdsvis flyteelementer og søkker. Dermed ble det finmaskete garnet – «bundingen» – stående som en vegg i vannmassene. I begge endene av bundingen var det tau, som ble brukt når nota skulle dras mot land. Et av endetauene – «stillpinntauet» – ble overlatt til en eller flere på land idet kastet startet. Deretter rodde «sættaren» båten i ei bue ut i elveløpet mens «bøleren» kastet nota over akterenden av farkosten. Når den nådde land ble det andre endetauet – «innreiingstauet» – overlatt til en eller flere karer på land. Så dro de tauenden mot hverandre og bundingen, med den fisken den omsluttet, gradvis nærmere land. Dette fotografiet er tatt i en tidlig fase av notdrainga. Ved Lortvarpet var det striere strøm enn det blanke vannspeilet skulle tyde på, så her måtte kastene gjennomføres relativt raskt.

Lågåsildfiske ved Lortvarpet i Fåberg i Oppland høsten 1976.

Lågåsildfiske ved Lortvarpet i Fåberg i Oppland høsten 1976. Fotografiet viser fire fiskere (fra venstre Birger Bergesveen, Olaf Haugerud, Sæming Søreng og Martin Søreng) som samarbeidet om å dra ei lågåsildnot mot land. I bakgrunnen ser vi to åfløyer, en flatbotnet båttype som var markant kuvet i lengderetningen og ble mye brukt i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Nota var et bundet innstengingsredskap som her ble rodd ut i ei bue fra en av de nevnte båtene. Den hadde kraftig tauverk øverst og nederst, henholdsvis «flætennol» og «søkketennol», som var utstyrt med henholdsvis flyteelementer og søkker. Dermed ble det finmaskete garnet – «bundingen» - stående som en vegg i vannmassene. Når de fire fiskerne begynte å dra nota mot land igjen ved hjelp av to endetau, var lågåsilda som hadde befunnet seg innenfor kastesona innestengt, og kunne tvinges varsomt inn mot land, der den ble samlet i en sentral del av bundingen og overført til de rektangulære, flytende nettingrammer som fløt i strandsona (jfr. SJF.1988-00250 - SJF.1988-00252). Der fikk silda gå levende inntil det passet fiskerne å ta den på land for ganing. Til tross for det stille vannspeilet ved Lortvarpet, skal det har vært såpass strøm i elva her at notkastene måtte gjøres forholdsvis raskt.

Arne Løvseth bøter not på Rise i Fåberg. Fotografiet ble ta

Arne Løvseth bøter not på Rise i Fåberg. Fotografiet ble tatt i 1962. Løvseth satt på en stol framfor nota, som var opphengt mot en bordkledd husvegg. På en stol ved siden av seg hadde han tråd, kniv og en del annet materiell han brukte når han bøtte. Dette er ei not som ble brukt under fisket etter lågåsild (Caregonus albula). Arbeidet utføres med ei plan, men spiss trenål som føres med høyre hand, mens Løvseth holdt notveven stram mellom venstre tommel og pekefinger på det stedet der reparasjonen utføres, noe som ikke sees på dette fotografiet fordi det er tatt bakfra, mot Løvseths rygg (jfr. SJF.1988-00164 og SJF.1988-00169). Her ser det ut til å være ei bomullsnot det arbeides med. Nota er et småmasket innstengingsredskap, som kases i bue ut fra elvebredden og trekkes inn mot land mens den omslutter den fisken som befant seg i vannmassene innenfor kastefeltet. Maskestørrelsen måles i «omfar», antall knuter per alen (62,75 cm). I nøtene som ble brukt under lågåsildfisket var det vanligvis snakk om 43-44 omfar, altså 14,3 – 14,5 millimeters avstand mellom knutene. Notbinding var spesialistarbeid, men å bøte skader i notveven var en mer allmenn ferdighet som en del av notfiskerne behersket.

Fra lågåsildfisket på Borudodden i Fåberg, altså på vestsida

Fra lågåsildfisket på Borudodden i Fåberg, altså på vestsida av Mjøsas nordende (like ved Vingrom kirke). Fotografiet skal være tatt i 1962, i forbindelse med opptakene til Norsk Skogbruksmuseums dokumentasjonsfilm «Lågåsildfisket». Vi ser fire karer som sto i strandsonen, der de hadde lagt nota over en «notkrakk», hvor en betydelig mengde fisk lå sprellende i en forsenkning i notveven, som fortsatt hadde kontakt med vann. Karene hentet fangsten opp fra nota ved hjelp av ei trekasse med skrå front. Deretter tømte de fisken over i andre trekasser, som skulle transporteres vekk for ganing. Mannen til høyre på bildet skal være Thorleif Lauritsen. I 1917 publiserte ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ boka «Mjøsens fisker og fiskerier» følgende tekst om lågåsildfisket på dette stedet (side 45): «Derefter kommer Borud, hvis fiske som regel er av langt mindre betydning end Røines. Enkelte aar fiskes dog ogsaa paa denne eiendom meget bra; saaledes i 1888 ca. 200 kvartiler. De derværende varp heter søre (Borud-)varpet og nordre (Borud-)varpet.» Huitfeldt-Kaas’ mer generelle beskrivelse av notfisket etter lågåsild i den nordre delen av Mjøsa er gjengitt under fanen «opplysninger».

To karer forbereder notkast etter lågåsild (Coregonus albula

To karer forbereder notkast etter lågåsild (Coregonus albula) – i noe eldre litteratur kalt «lagesild» – ved Vingromlandet i nordenden av Mjøsa. De to mennene står i den flatbotnete båten, som kalles «åfløy», for «å gjera oppatti» nota. Her legges pent sammen i den bakre delen av båten, mellom tofta der rorskaren satt og «pitten» akterut. Når fiskeredskapet var vel om bord i båten ble ett av nottauene forankret på land før nota ble rodd ut i en bue, utover og deretter inn mot land igjen. Så lot man redskapet synke, før inndrainga kunne starte. Notdragerne beveget seg mot hverandre etter hvert som redskapet nærmet seg land. Når «jeina» etter hvert kom til syne, hadde karene blikkene vendt mot vannspeilet for å se om det var fisk i nota. Karene i midten på dette fotografiet sørget for at «søkketennolen» kom først i land, slik at den innestengte lågåsilda ble samlet oppå notveven. Til slutt var fisken samlet på så liten plass at den kunne øses over i kasser ved hjelp av bøtter. Deretter kunne prosessen gjentas, dersom fiskerne så indikasjoner på at det stadig gikk fiskestimer langs land. Det er også verdt å merke seg at notvarpet var ei forholdsvis slett strand med småstein, ikke store blokker, noe som var en fordel ved notfiske. Lågåsilda er en fisk i laksefamilien, som i Norge finnes i innlandsvassdrag fra Mjøsa og sørover. Den lever i pelagiske stimer med krepsdyrplankton som hovednæring. Om høsten går trekker lågåsilda i Mjøsa nordover mot den nedre delen av Gudbrandsdalslågen for å gyte. Det er i denne perioden det store fisket etter denne arten foregår. På den tida da dette fotografiet ble tatt anslo man at det ble fisket 150 – 200 000 kilo hver sesong.

Lågåsildfiske i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Fotog

Lågåsildfiske i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Fotografiet later til å være tatt med telelinse fra en bakkekam på vestsida av vassdraget høsten 1984. Det viser notfisket på Trossetsanda. Til høyre i bildet ser vei ei årfløy - den flatbotnete trebåten som ble brukt i dette fisket. Den hadde nettopp gått i land, der de to som hadde vært om bord («settaren», som manøvrerte båten, og «bøleren», som hadde kastet nota i vatnet fra akterenden) hadde hoppet ut av båten og begybnt å dra i nottauet. Nota, som ble kastet i en U-formet bue fra enden av den landtangen som går på tvers av den øvre delen av bildeflata, skulle å trekkes i land, forhåpentligvis med mye lågåsild innestengt på landsida av «bundingen». I den venstre delen av bildeflata gikk det en mann, en såkalt «stillpinne», som holdt den andre enden av nottauet. Han skulle langsomt gå de andre karene i møte, slik at de sto forholdsvis tett inntil hverandre når den delen av nota som rommet fangsten nærmet seg land. Til høyre for åfløya ser vi en nyere glassfiberbåt, som antakelig ble brukt til transportoppgaver. Fangsten ble i første omgang oppbevart og fraktet i de kvite isoporkassene vi ser bak karene som drog nota. Etnologen Magne Rugsveen, som arbeidet med sin magistergradsavhandling om lågåsildfisket på den tida dette fotografiet ble tatt, skrev blant annet følgende om aktiviteten ved denne lokaliteten: «Lågåsildfisket på Trossetsanden forgår om dagen. «Vi heildt på til det begynte å bli skumt, og da vart det små kast.» I dag fiskes det i et varp, men tidligere var 3 varp i bruk samtidig med 3 ulike lag. På det meste var 5 nøter i bruk. For å drive notfiske på Trossetsanden må det være minst 3 mann, men det beste er 5. Som i andre varp i Lågen er det to mann i åfløya, en eller to på stillenden. En stillpinne og to i åfløya er helt påkrevd, men når nota nærmer seg land kommer en eller to om hjelper til med inndrainga. Når nota skal tømmes, blir silda samlet bakerst i nota «i ein påsa». Fangsten blir så aust ut med ei bøtte eller lignende. «Før hadde døm ein kopp som var så jisten som vatnet rainn tå.» I dag brukes gjerne potetbøtter, plastbøtter med hull i. Fangsten blir aust over i kasser. Om kvelden fraktes silda i land. Fra båten svinger fra land øverst i varpet og gjør en sving utover i elva mens nota kastes, til nota er dratt i land, tar det omkring 10 minutter.» Bildet inngår i en fotoserie. Dette er bilde nr. 18. Fiske etter lågåsild i Lågen. Gudbrandsdalslågen. Gudbrandsdalen.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. På dette fotografiet ser vi hvordan nota roes ut fra land i en diger bue. Fiskerne var arbeidskledde, med lange forklær i vannavstøtende materiale. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av åfløya. Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Det er en slik situasjon vi ser på dette bildet. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. På dette fotografiet ser vi Konrad Johansen og to av fiskerkameratene hans (til venstre), som var i ferd ordne («å gjøra oppatt») nota i båten («åfløya»), som med tanke på neste notkast. Konrad sto med inndtraingstauet i hendene. Fiskerne var arbeidskledde, med lange forklær i vannavstøtende materiale. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av åfløya. Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. I forgrunnen på dette fotografiet ser vi Sven Johansen og Thåmas Teschner, som var i ferd ordne med å vinde et nottau inn mot strandsona. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av farkosten («åfløya»). Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. I forgrunnen på dette fotografiet ser vi Thåmas Teschner, Sven Johansen og Thorbjørn Brenden, som var i ferd ordne med å trekke ei not inn mot strandsona. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av farkosten («åfløya»). Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. I forgrunnen på dette fotografiet ser vi Sven Johansen, Thåmas Teschner og Konrad Johansen, som var i ferd ordne («å gjøra oppatt») nota i båten («åfløya»), som med tanke på neste notkast. Fiskerne var arbeidskledde, med lange forklær i vannavstøtende materiale. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av åfløya. Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.

Vekt for veiing av fangsten under notfiske etter lågåsild (C

Vekt for veiing av fangsten under notfiske etter lågåsild (Coregonus albuila) på Strandvarpet ved Risestranda på Vingnes i Fåberg høsten 1979. Vekta ble brukt i forbindelse med det fisket som er dokumentert på bildeserien SJF.1988-00135 - SJF.1988-00149.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Sundstrandvarp

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Sundstrandvarpet (Skåra) i Fåberg høsten 1979. Denne fiskeplassen ligger i Fåberg, på den vestre sida av Gudbrandsdalslågen, like nedenfor Gausas utløp i dette vassdraget . Her ser vi fire fiskere som var i ferd med å overføre fangsten fra et notkast til et «steng» - ei flytende ramme med en underliggende garnpose - som lå og fløt i et stille område like ved elvebredden.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Røysevarpet ve

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Røysevarpet ved Risestranda i Fåberg høsten 1979. På dette fotografiet ser vi Ivar Løvseth (1907-1991), som sto i strandsona og dro i et nottau. Røysevarpet på Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av åfløya. Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. I forgrunnen på dette fotografiet ser vi Thorbjørn Brenden og Konrad Johansen, som var i ferd ordne med å trekke ei not inn mot strandsona. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av farkosten («åfløya»). Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. Fotografiet viser fire karer som var i ferd med å trekke nota langsomt mot land. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av farkosten («åfløya»). Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast. Fiskerne på bildet er (fra venstre) Oskar Hovslien, Svein Johannesen, Thorbjørn Brenden og Konrad Johansen. I bakgrunnen ser vi «stenget».