DigitaltMuseum

Rasp

Rasp med kort skaft, muligens for hovslagerarbeid. Den arbeidende delen av raspa er et elipseformet, noe buet jern (cirka 6,2 X 3,8 centimeter). Det har «raspehakk» som er innhamret fra to retninger, slik at raspa antakelig arbeider både når den skyves fram og når den trekkes bakover på det underlaget som skal bearbeides. Den buete flata gjør den anvendbar også på nedover- eller innoverbuete flater. I forlengelsen av raspeplata er det ei jernstang med rektangulært tverrsnitt som smalner mot den bakre enden. Denne tangen er tappet inn i et 13,5 centimeter langt treskaft. Tjukkelsen på skaftet tiltar fra den fremre mot den bakre enden.

Stemjern

Stemjern med kraftig klinge, muligens så kraftig at den kan karakteriseres som en lokkbeitel, altså et redskap som kunne brukes til å bryte løs flis fra tapphull og andre djupe spalter i et arbeidsstykke av tre. Redskapet er 24,2 centimeter langt. Snaut 17,5 centimeter av dette lengdemålet er en klinge med en noenlunde rett, fasslipt egg i ytterenden. Denne eggen er cirka 2,2 centimeter bred. Umiddelbart ovenfor eggpartiet har klingen et rektangulært tverrsnitt - 2,2 X 1,1 centimeter. Videre oppover smalner den i bredderetningen, men blir samtidig noe grovere og får et mer kvadratisk tverrsnitt (1,5 X 1,3 centimeter). I overenden av klingen er det en inngående avsats med en tange i forlengelsen av klingens lengdeakse. Den nedre delen av tangen har et tverrsnitt på 1,4 X 1,2 centimeter. Derfra mot den ytre enden smalner den en jevnt. Tangen skulle føres inn i en åpning sentralt i den nedre enden av det treskaftet dette stemjernet antakelig har hatt. Den har hakk i ytterkantene som skulle hindre at den løsnet. Da redskapet ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum manglet skaftet, og i mangle av skaft ser det ut til at snekkeren har banket på enden av tangen med en hammer. Ytterenden av tangen er i hvert fall stuket. Denne redskapsdelen er 5,7 centimeter lang. Dette stemjernet var antakelig rustent da det ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Museets personale har sørget for elektrolysebehandling og påfølgende impregnering med korrosjonsherdende voks.

Klubbe

Klubbe, brukt til å slå mot skaftendene på stemverktøy som ble brukt under snekkerarbeid. Klubba er lagd av et hardt treslag, muligens bjørk. Materialet ser ut til å være valgt slik at klubbehodet er lagd av ei «kule», egentlig en deformasjon på treet, der fibrene flettet seg i hverandre på en måte som gjorde at veden knapt kunne sprekke eller kløves. Klubbehodet har opprinnelig vært sylindrisk med cirka 8,5 centimeter brede slagflater og en diameter på omkring 8 centimeter. «Omkring» betyr i denne sammenhengen at klubbehodet aldri har vært fullkomment rundt. Det er med andre ord ikke dreid, slik det synes å ha vært på mange andre slike klubber. Under bruk har det fått diverse «søkk» i overflata. Den ytre enden av klubbehodet er avrundet, men også der er det en skade i veden. Handtaket er cirka 16,5 centimeter langt - «cirka» fordi det er en avrundet overgang mot klubbehodet. Det er med andre ord ikke noe presist punkt som kan sies å være skille mellom den ene og den andre redskapsdelen. Sett i lengderetningen har handtaket en noe konveks profil, som bidro til at det lå godt i handa til snekkeren. Tverrsnittet er noe ovalt (3,9-4,3 centimeter på midten), og handtaket er ikke helt sentrert i forhold til klubbehodet. Dette styrker inntrykket av at denne klubba ikke er dreid.

Viggjern

Viggjern, viggejern, vikejern, for vigging (viking) av sagblad. Gjenstanden består av et viggjern i metall, et flattjern med seks hakk, som sitter i et dreid håndtak av tre. Lengst fram på håndtaket, der jernets tange er tredd inn i håndtaket, er det en messingholk. Et viggjern av denne typen kan blant annet brukes på sagblad til svanser (tømmersvanser) og stokksager. Ved båtbyggeriet, som dette viggjernet kommer fra, er det grunn til å tro at det har vært brukt til å justere tannvinkelen på snekkersager. Redskapet kunne brukes både til vedlikehold av snekkersager og skogssager. Registrator antar at et slikt viggjern også kunne brukes på mindre sirkelsagbald. (For vigging av buesagblad/bogesagblad er viggtang anbefalt, se bl. a. Folkets Brevskole, "Kurs for skogsarbeidere".) I den rektangulære flaten er det utfrest seks spor med ulik bredde, tre på hver side. Jernet kan derfor brukes på ulike sagtanntykkelser, fra cirka 1 millimeter til 3,5 millimeter. Jernet betjenes med en hånd. For at sagbladene ikke skal sette seg fast i sagskåret er annenhver sagtann bøyd (viket, vigget) henholdsvis til venstre eller høyre side i en bestemt vinkel. Viggingen må kontrolleres, slik at den har riktig vinkel og ikke varierer fra sagtann til sagtann. Slik kontroll utføres med et viggmål, viggmal eller viggklokke.

Vaterlodd

Form: Uregelm. sylinder med topp og øye. Gjenstanden kommer fra båtbyggeriet på Nordby, Søre Osen. Ole Nordbys far John Andersen (f. 1825) startet båtbyggeriet ca. 1850-60. Han laget omkring 100 båter. Giverne er sønner av Ole Nordby. Båtbyggeriet drev også vanlig snekkervirksomhet.

Grev

Grev, altså et lite hakkeredskap som ble brukt under potetopptaking og annet åker- eller hagearbeid. Dette eksemplaret mangler skaft. Hakkehodet er 21,4 centimeter høyt, måt fra spissen til midten av nakkepartiet. Grevet har et noenlunde triangulært blad som er 9,5-10 centimeter langt og bortimot 6,0 centimeter bredt (øverst). Mye tyder på at den nedre delen av av bladet har fått en sekundært påsveiset forsterkning på forsida av spissen. Også den øvre delen av dette redskapet har en noenlunde triangulær form. Den hylsa som skulle omslutte den fremre enden av skaftet har flate «kjaker». Nakkepartiet er 9,9 centimeter langt og 3,6 centimeter bredt bakerst, 3,3 i fronten. Banen på nakken er en aning konvekst buet i lengderetningen. «Øyet» (skafthullet) er kont - noe romsligere på baksida enn i fronten. Grevet var sannsynligvis rustent da det ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum. Museets personale har sørget for elektrolysebehandling og impregnering med korrosjonsbeskyttende voks.

Saks

Saks, sammensatt av to stålkomponenter - begge med et knivblad i den ene enden og ei oval bøyle for fingrene i den andre. Disse er hengslet sammen ved hjelp av ei jernnagle. De to hovedkomponentene er noenlunde like, men de er klinket sammen med de plane undersidene på bladene mot hverandre. Oversidene på begge blad er fasslipte. Eggsidene er en aning konkavt buete, mens rygg- eller nakkepartiene er konvekse. De fleste sakser har spisse bladender, men her er de butte (tilnærmet vinkelrette på eggreningen). Stålet i hendelbøylene har et rundt tverrsnitt og diameteren avtar mot det som før de ble smidd til ovale var ytterendene. Nagla som fungerer som hengslingsledd er 2,2 centimeter lang. Denne saksa var antakelig rusten da den ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum. Museet har sørget for elektrolysebehandling og impregnering med korrosjonsbeskyttende voks.

Høveltann

Høveltann, antakelig til en semshøvel eller falshøvel. Tanna er 15,9 centimeter lang, 3,3 centimeter bred og 4 millimeter tjukk. Eggen er fasslipt og forholdsvis rett. På oversida av den øvre delen av tanna finner vi produsentens stempel: «ATKINSON BROTHERS IN MIND WARRANTED CAST STEEL». Dette stempelet omfatter også en firbeint dyrefigur, muligens en bjørn. Overenden på tanna bærer preg av å ha fått mange tunge hammerslag. Denne høveltanna er rustbehandlet og innsatt med korrosjonsherdende voks av museets personale.

Sponbryterklaff

Sponbryterklaff til høveltann. Dette er ei stålplate som er 12,9 centimeter lang, 5,7 centimeter bred og i hovedsak cirka 3 millimeter tjukk. Den nedre enden er noe buet og uttynnet mot endeflata, mens overenden er noe innsvingt fra sidene og avfaset langs kantene. Noenlunde i stålplatas midtlinje i lengderetningen, litt ovenfor midten i høyderetningen, er det et gjennombrudt hull med ei kvadratisk mutter på den ene sida og en rund skrue på den andre. Skruen skulle brukes når sponbryterklaffen ble festet til høveltanna, som hadde ei gjennombrudt nøkkelhullformet midtspakte, der skruehodet kunne tres gjennom den runde åpningen i overenden. Sponbryterklaffens funksjon var å tvinge høvelspona oppover like bak det skjærende elementet (eggen på tanna). Dette var viktig for å unngå hakk i overflate på emner med motved eller flammeved. Jo nærmere eggen på tanna den nedre enden av klaffen ble stilt, jo større var sjansen for å oppå ei jevn og glatt overflate på det emnet man arbeidet med. Denne sponbryterklaffen ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum uten å være fastskrudd til noen høveltann. Den er rustbehandlet og innsatt med korrosjonsherdende voks av museets personale.

Høveltann

Høveltann, antakelig til en liten gradhøvel eller til en nothøvel som opparbeidet forholdsvis brede spor i emnet. Tanna er 16,5 centimeter lang, 1,0 centimeter bred og 5-6 millimeter tjukk (noe grovere i den øvre enn i den nedre enden). Denne høveltanna er rustbehandlet og innsatt med korrosjonsherdende voks av museets personale.

Høveltann

Høveltann, antakelig til en nothøvel som opparbeidet forholdsvis flatbotnete spor i emnet. Tanna er 15,0 centimeter lang, drøyt 0,8 centimeter bred ved eggen, 1,1 centimeter bred på den øvre halvdelen og 5 millimeter tjukk (målt på midten). Denne høveltanna er rustbehandlet og innsatt med korrosjonsherdende voks av museets personale.

Bor

Bor - såkalt «sentrumsbor» - for opparbeiding av hull i arbeidsstykker av tre. Boret er 21,8 centimeter langt. I den nedre enden er det et 3,5 centimeter bredt stålblad med en sentrumsspiss midt på endekanten. På den ene sida av denne spissen er det ei konkav bue mot et kantskjær ved den ene endekanten. På den andre sida er det en skrå egg, et bunnskjær, som løsnet treet i sona mellom sentrumspissen og kantskjæret når boret ble rotert på arbeidsstykket. I forlengelsen av bladet det en firkantet borakse - rektangulær nederst, mer kvadratisk høyere oppe. Aller øverst smalner sidekantene - over cirka 7 centimeter som skulle stikkes opp i kjoksen - endeleddet på ei borvinde. Denne endetappen skulle forebygge at boret sluret i kjoksen på borvinda når redskapet var i bruk. Dette boret later til å ha blitt elektrolysebehandlet og innsatt med rustherdende voks etter at det ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum.

Bor

Bor - såkalt «sentrumsbor» - for opparbeiding av hull i arbeidsstykker av tre. Boret er 10,7 centimeter langt. I den nedre enden er det et drøyt 1,6 centimeter bredt stålblad med en sentrumspiss midt på endeflata. På den ene sida av denne spissen er det ei konkav bue mot et kantskjær ved den ene underkanten. På den andre sida er det en skrå egg, et bunnskjær, som løsnet treet i sona mellom sentrumspissen og kantskjæret. I forlengelsen av bladet det en rund borakse med en diameter som øker gradvis oppover mot et flatt blad i den øvre enden. Dette bladet er 3,4 centimeter langt og 1,3 centimeter bred. Bladet er drøyt 1 millimeter tjukt i den ytre enden, 45 millimeter i den indre enden. Denne endetappen skulle forebygge at boret sluret i kjoksen på borvinda når redskapet var i bruk. Dette boret var antakelig rustent da det ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Det er seinere elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsherdende voks.

Snorfester for lodd

Denne gjenstanden er innregistrert i Norsk Slogbruksmuseums samling som «snorfester for lodd». Den består av et dreid treskaft med en jerntein i hver ende. Samlet lengde er 13,3 centimeter. Den ene er drøyt 1,0 centimeter lang, den andre bare 0,5 centimeter. Skaftet er 11,8 centimeter langt og slakt konkavt i lengderetningen. Diameteren varierer mellom 2,9 centimeter i den øvre enden og 2,0 centimeter på den nedre delen av det konkave partiet. Treet i skaftendene er skråskåret med tollekniv mot jernteinene i endeflatene.

Kniv

Kroket kniv, brukt til å skjære hulrom i arbeidsstykker av tre. Redskapet er 14,6 centimeter langt. Knivbladet er lagd av ei 2,2 centimeter bred og om lag 4 millimeter tjukk sstålstang som har ei eggside, som er fasslipt på den krumme yttersida, og ei ryggside, som er butt. Breddemålet er tatt innberst mot skaftet. Bladbreddene avtar utover mot den ytre enden, hvor den er snaut 1,0 centimeter. Bladet stikker 5,3 centimeter fram fra treskaftet det er festet i, men stålet er bøyd, så bladlengden er egentlig noe større enn det nevnte målet indikerer. I forlengelsen av knivbladet er det antakelig en spisset jerntein, en tange, som er drevet inn i den ene enden av et 9,3 centimeter langt treskaft. Hullet for denne tangen ser ut til å være i romsligste laget. Skaftet har et ovalt tverrsnitt, og det er konvekst i lengderetningen.

Stemjern

Stemjern med vinklet klinge og trehandtak. Klingen er 0,9 centimeter bred. Den er skråslipt i fronten, med en slipefas fra undersida. Den fremre enden av klingen - 4,5-50 centimeter - er slak buet. Deretter følger en kraftig knekk (cirka 90 grader), og etter 3,0-3,5 centimeter, en ny knekk, denne gangen i samme retning som den fremre delen av klingen. Videreføringa av stålet her er en tange, antakelig en spiss jerntein, som er ført inn i den ene enden av et 10,5 centimeter langt treskaft. Skaftet er rett og noenlunde sylindrisk, med en diameter på 2,4 centimeter.

Sponbryterklaff

Sponbryterklaff til høveltann. Dette er ei stålplate som er snaut 11,0 centimeter lang, 5,2 centimeter bred og i hovedsak cirka 3 millimeter tjukk. Den nedre enden er noe buet og uttynnet mot endeflata, mens overenden er noe innsvingt fra sidene og avfaset langs kantene. Noenlunde i stålplatas midtlinje i lengderetningen, litt ovenfor midten i høyderetningen er det et gjennombrudt, gjenget hull med en skrue som har et rundt hode (diameter cirka 2,1 centimeter). Skruen skulle brukes når sponbryterklaffen ble festet til høveltanna, som hadde ei gjennombrudt nøkkelhullformet midtspalte, der skruehodet kunne tres gjennom den runde åpningen i overenden. Sponbryterklaffens funksjon var å tvinge høvelspona oppover like bak det skjærende elementet (eggen på tanna). Dette var viktig for å unngå hakk i overflatene på arbeidsstykker med motved eller flammeved. Jo nærmere eggen på tanna den nedre enden av klaffen ble stilt, jo større var sjansen for å oppå ei jevn og glatt overflate på det emnet man arbeidet med. Denne sponbryterklaffen ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum uten å være fastskrudd til noen høveltann. Den er rustbehandlet og innsatt med korrosjonsherdende voks av museets personale.

Høveltann

Høveltann, antakelig til oksehøvel eller skrubbhøvel, et redskap som ble brukt til å plane forholdsvis store arbeidsstykker av tre. Tanna er ei 17,7 centimeter lang og 6,3 centimeter bred stålplate. Godset i tanna er i underkant av 4 millimeter tjukt i den nedre enden (mot eggen) og bare snaut 2 millimeter tjukt i den øvre enden. Eggen er fasslipt og noenlunde rettlinjet. Den har ingen spalte for kontering av sponbryterklaff. På oversida av den øvre delen av tanna finner vi stempelet til produsenten, «I. & H. SORBY». Overenden av høveltanna er stuket og bøyd, antakelig på grunn av mange posisjonsjusterende hammerslag. Denne gjenstanden later til å ha vært rustbehandlet og innsatt med korrosjonsbeskyttende voks etter at den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum.

Knivblad

Knivblad fra båtbyggeriet og snekkerverkstedet på Nordby i Søre Osen i Trysil. Gjenstanden er 14,0 centimeter lang. Sjølve bladet utgjør snaut 10 centimeter av denne lengden. Bredden ved brystningen er drøyt 2 centimeter, mens den slipte delen av bladet i hovedsak er 1,7 centimeter bred. Bladet er drøyt 3 millimeter tjukt ved brystningen, noe tynnere i den fremre enden. Den bakre delen av bladryggen er noenlunde rett, men den fremre delen er slipt slik at den skrår noe nedover mot spissen. Også eggen er i hovedsak rett, men den fremre enden er konvekst buet mot spissen. Den ene sida av bladet er merket med produsentens stempel. I forlengelsen av bladet er det en i underkant av 4 centimeter langa tange, en jerntein som skulle tappes inn i kjerneveden i et treskaft. Det kan virke som om den ytre enden av denne tangen er knekt.

Knivblad

Skaftløst knivblad fra båtbyggeriet og snekkerverkstedet på Nordby i Søre Osen i Trysil. Gjenstanden er 19,6 centimeter lang, hvorav 10,7 centimeter er bladet. Bladet er om lag 2,5 centimeter bredt ved brystningen (ved overangen mot skaftet). Den indre delen av bladryggen er 5 millimeter tjukk. Den midtre delen er bredere, deformert etter å ha vært banket på med hammer. Også knivspissen er stuket, og eggen har diverse skår. I forlengelsen av bladet er det en tange, en jerntein som skulle forankre bladet i kjernen av et treskaft. Den fremre delen av tangen er 12 millimeter bred, den bakre 5 millimeter bred. Også den bakre enden av tangen er stuket. Bladet var muligens noe rustent da det ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Det er i hvert fall elektrolysebehandlet og innsatt med korrisjonsherdende voks.