Smiebelg
Form: "Dråpeformet"
Smiebelg, brukt til å pumpe oksygenrik luft inn i smieavlen for å kunne drive opp temperaturen i det glødende smiekullet til et nivå som var hensiktsmessig når jernet skulle formes.
Belgen består av tre store, dråpeformete treplater som er festet til et kont belghode med kvadratisk tverrsnitt. De tre platene består av høvlete bord som er drevet sammen sidevegs for å bli mest mulig lufttette. Bordene holdes på plass av tverrstilte, inngradete labanker med gjennomgående jernbolter. Sideflatene mellem de tre platene er dekt av skinn som er lagt med pelssida inn mot belgrommene. Flenger i skinnet gjør imidlertid hårene synlige. De er dels lysebrune, dels grå. Kanskje er det brukt både storfe- og hesteskinn.
Skinnene er festet til belgplatenes sideflater ved hjelp av halvkløvde påspikrete grankvister. Kvistene presser skinnet godt inntil de flatene det er festet mot, slik at luftlekkasjene blir små. Lokket er hengslet til belghodet. Dette har øyensynlig vært en del av belgkonstruksjonen der faren for luftlekkasjer har vært spesielt stor. Derfor er overgangen mellom belgplatene og belghodet også dekt med skinn. Også her er skinnet lagt med pelssida inn, og ytterkantene er festet ved hjelp av påsåikrete, halvkløvde grankvister. Dette får skinnet til å slutte godt inntil de plane sideflatene.
Lufta trekkes inn i belgen gjennom en ventil i botnplata når denne plata heves og senkes. Dette gjøres ved hjelp av ei 293 centimeter lang belgstang av gran. Stanga var forankret i smietaket ved hjelp av ei 106 centimeter lang jernstang med kroker i begge ytterendene. Den ene endekroken var festet i ei jernkrampe i taket, den andre i ei krampe 78 centimeter fra belgstangas groveste ytterende. I denne ytterenden er det innslått ei krampe gjennom endelekken på et 108 centimeter langt kuband. I den andre ytterenden av kubandet er det i 10, 7 centimeter lang vridd tverrstang. Denne stanga har sannsynligvis vært tredd inn i ei jernbøyle i ytterenden av ei stang som følger botnplatas midtakse. Smeden kunne, ved å bevege den granneste delen av belgstanga opp og ned, pumpe luft inn i det nedre belgrommet. Derfra ble lufta presset over i det øvre kammeret. Fra dette kammeret ble den presset videre ut gjennom belghodet. Kanskje lå det et par steiner oppå lokket, slik at tyngekrafta skapte et stabilt press.
Belghodet har, som nevnt, en kon form og et kvadratisk tverrsnitt. Ytterenden er beslått med et 2, 5 centimeter bred jernband. Lufta føres ut av belgen gjennom et kont støpejernsrør inn i en åpning i sidevangen på avlen. I smia på Hagen ser det ut til å ha vært brukt to slike avltuter. Den ene er innebygd i belgen og stikker om lag 20 centimeter fram fra belghodet. Den andre er 25, 5 centimeter lang og har innvendige diametere på 7 og 3, 5 centimeter. Vi antar at denne avltuten har ligget i avlvangen som en kanal som skulle føre oksygenet i retning av det ønskete punktet i avlen.
Plata som skilte mellom det nedre og det øvre kammeret har ligget fast mens lokket og botnplata har vært bevegelige. "Mellomplata" var forankret i to trekabber som var gravd 15-20 centimeter ned i smias jordgolv. "Stolpehullene" var foret med sand og småstein. De to lengste kabbene (cirka 80 centimeter) var plassert på hver sin side av belgens midtparti, hvor en noe forlenget labank gav muligheter for å spikre mellomplata til toppendene av de nedgravde kabbene. En noe kortere kabbe (43 centimeter) tjente som anleggspunkt for belghodet ved avlvangen.
Giveren, Turid Knudsen, forteller at bygdesmeden Per Husa brukte smia da han kom til gards for å reparere gardsredskap i hennes barndom. Dette må antakelig ha vært omkring 1960. Seinere har smia stått ubrukt og forfalt, og særlig dørgavlen, som vender mot en åker og mot gardstunet, har sunket ned i den sandrike undergrunnen.
