DigitaltMuseum

Gjenstandsbilder.

Flint

Holk

I museets aksesjonsprotokoll fra 1960-tallet har Hjørdis Furuheim skrevet følgende om denne gjenstanden: "Holk med tjære. (meisk) Vanligvis brukt som mjølkekolle (kodl). Kan bæres på ryggen. Holken er 29 cm. høy, oval, 26 cm på ene kanten og 17 cm på andre. tvers over. Lagget av Ingebrigt B. Aasen, Frønningan i Sogn. Gave fra Andreas Aasen, Frønningan, Sogn. "

Skavejern

Skavejern med treskaft. Kniven i den fremre enden er 12,1 centimeter lang og 3,4 centimeter bred. Endeflatene på kniven er avrundete. Sentralt på nakkesida er det en cirka 10 centimeter lang, kon fal, som er forlenget med cirka 10,5 centimeter lange og 1,8 centimeter brede jernskinner, plassert diametralt overfor hverandre. Gjennom disse skinnene er det to hull for nagler som låser jernet til treskaftet. Den synlige delen av skaftet, en sylindrisk stav som i hovedsak har drøyt 3 centimeters diameter. En del av den fremre skaftenden er sannsynligvis skjult i den nevnte falen. I den øvre enden av skaftet er det en sprukken tapp, der det antakelig har vært festet er handtak på tvers. Denne komponenten mangler.

Saks

Kjeftbøylene og fjæra er festet på en 1,8 cm bred jernstang. Bøylene har tagger som griper inn i hverandre. Under bøylene er det et hull i jernstanga. Selve gildremekanismen mangler. Bakerst på stanga er det festet en lenke med vridde lekker. Saksa er smidd av Ingebrigt S. Aasen, og er beregnet til fangst av røyskatt og mår.

Treskojern

Treskojern med treskaft. Redskapet er drøyt 47 centimeter langt. Jerndelen er smitt av ei stang med tverrsnitt på cirka 1,0 X 1,1 centimeter. Den ytre enden av denne stanga er smidd slik at godset er blitt atskillig tynnere, samtidig som denne enden er krummet til en halvsirkel. Den ene sida av dette buete jernet er fasslipt fra yttersida. Fra ytterenden av eggbuen til skaftet er det 25,9 centimeter. Skaftet er av tre. Det er 21,5 centimeter langt og har en avrundet kuleform i den ytre enden. Den fremre delen av skaftet er slankere. Her er det tydelige spor etter bearbeiding med rasp og kniv. Den øvre halvdelen av skaftet har et gjennombrutt hull med snaut 1 centimeters diameter. Jernet er smidd av Ingebrigt B. Aasen fra Frønningen i Sogn, og brukt av ham til uthuling av tresko.

Krutthorn

Krutthorn - en beholder til å frakte med seg krutt når man skulle på jakt med munnladingsvåpen. I slike sammenhenger var det viktig at kruttet holdt seg tørt, i en beholder der det ikke ble utsatt for gnisninger som kunne få det til å antennes og eksplodere. Her har man valgt å bruke et kuhorn og bjørketre, som er forholdsvis lette og støtsikre materialer. Den grove, delen av beholderen har sidevegger av kuhorn, som utvendig er formet slik at det er blitt åttekantet. I den ytre enden er det innfelt ei tilnærmet rund botnplate som er festet med stifter som er innslått fra hornets ytterklant. Botnplata har en rektangulær utsparing (18 X 10 millimeter) med et gjennombrutt hull som har cirka 9 millimeters diameter. Her må det ha vært et stengsel som hindret at kruttet drysset ut, men denne komponenten var ikke intakt da hornet ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. I den andre enden av hornet er det en krum, traktformet komponent som ser ut til å være skåret i bjørkevirke. I den ytre enden har den en 5-6 millimeter bred vulst og utenfor denner igjen en rund endetapp som er 16 millimeter langt og har en diameter på drøyt 9 millimeter ytterst, 11 millimeter ved den nevnte vulsten. I denne endetappen er det boret et hull med drøyt 5 millimeters diameter. Her har hornet antakelig vært spunset med en trepropp som ikke var intakt da denne gjenstanden ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum.

Kniv

Kniv til tønnestavsplitting. Kniven er smidd av ei i utgangspunktet 5,1 bred og snaut 1 centimeter tjukk jernstang, der den ene enden er krummet til en ring, et «øye» for et treskaft. Sjølve bladet er 25 centimeter langt og 6 centimeter bredt innerst og ytterst, 5,8 centimeter på midten. Denne variasjonen skyldes antakelig ulike belastninger, både når redskapet var i bruk og når bladet ble slipt. Det er et cirka 1,2 centimeter djupt hakk i eggen. Den ene bladsida er skarpslipt, den andre har et bredt nakkeparti som har slagmerker, særlig yttertst. I det nevnte øyet er det inntappet et 35 centimeter langt treskaft med noenlunde rundt tverrsnitt. Skaftet er grovest i den om lag 3 centimeter lange endeflata som befinner seg under øyet når redskapet holdes i arbeidsstilling. Det smalner noe mot den øvre enden. Når dette redskapet skulle brukes til å kløyve tønnestavemner fra en høvelig lang stokk plasserte bøkkeren eggen der han ønsket å få treet til å sprekke og banket på knivryggen med en trekabbe eller et slagredskap. Skaftet ble brukt til å styre med. Kniven ble smidd av Ingebrigt B. Aasen. Redskapet var antakelig rustent da det ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. På nummerlappen heter det at det ble «overstrøket [med] Tectyk Des. 1964».

Kniv

Lauvkniv, i Sogn, der dette eksemplaret kommer fra, kalt snidil. Dette er altså et redskap til å hogge lauvbærende småkvist med sikte på å skaffe fôr til husdyra for kommende vintersesong. Denne snidilen er cirka 35 centimeter lang, målt i rett linje fra ytterenden av bladet til den bakre enden av handtaket. Den bakre delen av bladet har en slakt konvekst buet rygg. Krumminga er atskillig krappere i den fremre enden. Den bakre delen av bladryggen er bortimot 8 millimeter tjukk. Derfra smalner den framover, men tjukkelsen tiltar igjen i den fremre enden. Den midtre delen av bladryggen er for øvrig noe deformert, antakelig etter hammerslag. Eggen er slakt konkavt buet. Den begrenses av en drøyt 2 centimeter lang endetapp i den fremre enden. Bladet er opptil 5,3 centimeter bredt foran, men atskillig smalere i den bakre enden. I forlengelsen av bladets midtakse videreføres bladstålet som en spiss jerntein - en tange - som er drevet gjennom den sentrale delen av et 14,1 centimeter langt treskaft, antakelig lagd av bjørkevirke. Tangen er bøyd der den kommer ut av skaftets bakre endeflate. Skaftet er en aning krumt, og bredden, særlig på buksida, tiltar mot den bakre enden. I den fremre enden er det skåret en skags mansjett - 4,6 X 5,8 centimeter - med avfasete hjørner. Denne skaftdelen skulle forebygge at handa til brukeren skled, slik at han eller hun skar fingrene sine på eggen. Den har ei sprekkskade og er reparert med ei ståltrådgjøling. Litt informasjon om lauvtakingstradisjonene i Norge, antakelig basert på materiale fra Norsk etnologisk gransking, finnes under fanen «Opplysninger». Snidilen har skaft av ubehandlet bjørk. Det har nederst en fortykning som beskyttelse for hånden. Skaftet er sprukket og reparert med ståltråd som er surret fast rundt fortykningen. Bladet ender i en lang tange som går tvers gjennom hele skaftet og er bøyd ved skaftenden. Et lite stykke av eggen er slått av. Snidilen er smidd av Ingebrigt B. Aasen fra Frønningan. Den er brukt av lauvtaking.

Sigd

Sigden - altså et skjæreredskap som særlig ble brukt under innhøsting av korn. Sigden har et jevnt buet blad med en skarpslipt egg langs den innovervendte, konkave sidekanten. Den konvekse ytterkanten - bladryggen - er noe forsterket med en fortykning som antakelig skulle forbygge bruddskader. Bladet smalner gradvis fra den indre mot den ytre enden. I forlengelsen av den «indre» delen av bladet er det en plate som ligger an mot ei planhøvlet flate ved den ytre skaftenden. Denne plata ender i en vinklet spiss som er tappet inn i skafttreet. Lengre framme på den nevnte plata er det ei klinknagle med forbindelse til et bøylebeslag som delvis omslutter den ytre skaftenden. Skaftet er lagd av et krokvokst emne, sannsynligvis av bjørkevirke. Det har et ovalt tverrsnitt. Den bakre skafenden er bøyd, slik at redskapet ikke så lett skulkle gli ut av handa til brukeren. I den bakre endeflata er det innskåret et siksakmønster.

Stuttorv

Stuttorv - altså et skjæreredskap for gras til fôr. Bladet er smalt og svakt krummet. Den konkave sida er skarpslipt i 26 centimeters lengde - målt rettlinjet. Den konkave yttersida er forsterket med en noe tjukkere kan som antakelig skulle forebygge bruddskader. Fra den «indre» enden av bladet er det smidd en vinklet tange sin ligger an mot skafttreet og festet der ved hjelp av ei ståltrådvikling og en vinklet endetapp. Skaftet er 34,4 centimeter langt. Den ytre enden har et tilnærmet rektangulært tverrsnitt. Den bakre enden er grovere, mer buet og har et ovalt tverrsnitt. Skaftmaterialet er sannsynligvis bjørk. Ved aksesjonen ble det notert følgende om bruken av dette redskapet: «Den er brukt til slått, og er trolig brukt til kombinasjon med en såkalt "dott". Dotten har fom som en liten soplime laget av fine riskvister og den ble holdt i venstre hånd. Med dotten bøyde man fram graset slik at stuttorven fikk tak i det.»

Stuttorv

Skaftet er laget av ubehandlet bjørk. Bladet er festet til skaftet ved at tangen er surret fast med vidje. Den er brukt til å slå gras med, og er trolig brukt i kombinasjon med en såkalt dott. Dotten har form som en liten sopelim laget av fine riskvister, og den ble under slåtten holdt i venstre hånd. Med dotten bøyde man fram graset slik at stuttorven fikk tak i det.

Øks

Fanaraaken. .DS «Fanaraaken» var et dampskip bygget i 1937 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. .Bildet er tatt 11.05.1955. .Styremaskinen sviktet da "Fanaraaken" skulle legge til kai på Hermansverk, og skipet gikk på grunn noen meter fra kaien. Båten kom seg løs ved egen hjelp, og kunne fortsette i ruten mot Bergen, kun en times tid forsinket. Det var veldig dårlig vær den dagen, snøbyger tross nesten midten av mai.

1

Fanaraaken. .DS «Fanaraaken» var et dampskip bygget i 1937 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. .Bildet er tatt 11.05.1955. .Styremaskinen sviktet da "Fanaraaken" skulle legge til kai på Hermansverk, og skipet gikk på grunn noen meter fra kaien. Båten kom seg løs ved egen hjelp, og kunne fortsette i ruten mot Bergen, kun en times tid forsinket. Det var veldig dårlig vær den dagen, snøbyger tross nesten midten av mai.