DigitaltMuseum

Kniv

Kniv som skal ha vært brukt til å fjerne kvist og liknende som ble transportert med elva og satte seg fast på lensene. Redskapet har et 143 centimeter langt skaft, lagd av en stamme fra ei tettvokst smågran med cirka 4 centimeters diameter. Granstammen er bståearket, og den øvre enden er dessuten bearbeidet med tollekniv, slik at den ender i noe som med en viss velvilje kan kalles ei kule, som antakelig skulle redusere faren for at skaftet glapp ut av hendene til brukeren. I den fremre enden av skaftet er det montert et brukket ljåblad som er festet ved hjelp av ei stålhylse med gjennomgående skrue, en komponent som nok også er hentet fra en ljå. Skaftenden er litt spinkel i forhold til hylsa, som derfor også er kilet med en trekile. Den 17,5 centimeter lange eggen på det brukne ljåbladet står noenlunde vinkelrett på skaftets lengderetning. Dette redskapet ble opprinnelig, antakelig fordi sentrale komponenter er hentet fra en ljå, opprinnelig registrert inn i Norsk Skogbruksmuseums samling nettopp som «ljå». Ettersom dette begrepet leder tankene mot et redskap som ble brukt til å skjære stråvekster, og som i denne prosessen beveges på en helt annen måte enn den som var aktuell ved kapping av kvist, ble betegnelsen under gjenstandsrevisjonsarbeidet vinteren 2023 endret til «kniv».

Fløterhake

Fløterhake av såkalt østerdalstype. Den smidde delen er drøyt 19,2 centimeter lang. Den har to spisser: en framoverpekende «stingar» og en nedoverrettet og litt bakoverbøyd hoggar. Stingaren, som ble brukt til å bende løs fløtingstømmer som hadde filtret seg sammen, er om lag 7 centimeter lang. Hoggaren er cirka 6 centimeter lang. Den ble hogd inn i yteveden på stokkene når fløterne ville dra eller skyve dem i ønsket retning i det strømmende vannet. Bakenfor hoggaren har den en cirka 10 centimeter lang tange som tjener som anlegg mot ei planet flate på den fremre enden av skaftet. Tangen tynnes noe mot den bakre enden. Her er det et gjennombrutt hull for en spiker som er slått gjennom skaftet og bøyd på motsatt side. I den fremre enden av tangen er det en jernring som også omslutter den fremre enden av skaftet. Smijernkomponentene er innsatt mned svart maling eller lakk. Skaftet til denne haken er 151 centimeter langt. Det er lagd av ei smågran som etter kvistsettinga og vedstrukturen å dømme har vokst langsomt. Dette gjorde skaftet seigt og smidig. I den bakre enden er det en cirka 5 centimeter lang fortykning, en såkalt «skaftknopp». Skaftet kan se ut til å ha vært innsatt med et svart fargestoff.

Fløterhake

Fløterhake uten skaft, men med jernring som skulle bidra til at den satt godt på et treskaft. Haken er østerdalstype. Som fløterhaker flest har den to pigger - en framoverrettet «stingar», som ble brukt til å bende løs stokker som hadde filtret seg sammen, og en nedover- og skrått bakoverrettet «hoggar», som ble slått inn i yteveden på fløtingsvirket når fløteren hadde behov for å trekke stokkene mot seg eller skyve dem fra seg. Haken er 24,9 centimeter lang. Lengden på stingar'n er 7,4 centimeter, mens hoggar'n måler 9,5 centimeter lang. Der stingar'n og hoggar'n møtes er godset i haken 1,5 centimeter tjukt. I forlengelsen av stingar'n er det en snaut 15 centimeter lang og 3,0 centimeter bred fal eller tange, som skulle ligge an mot ytterenden av hakeskaftet. Denne falen har to gjennombrutte hull for «hakaspik». Tangen er stemplet «P. Bakken», som var navnet til en smed i Heradsbygda i Elverum. Denne haken var antakelig noe rusten da den ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum. Det ser i hvert fall ut til at museet har fått den elektrolysebehandlet og innsatt med en voks som skulle forebygge videre korrosjon.

Fløterhake

Fløterhake med treskaft. Den smidde delen av haken er 23,4 centimeter lang. Den har to spisser - den framoverpekende «stigar'n», som ble brukte til å bende løs sammenvasede tømmerstokker med, og «hoggar'n», som ble hogd inn i yteveden på stokkene når fløteren ønsket å trekke eller skyve dem i en bestemt retning. Stingar'n er cirka 7 centimeter lang, mens hoggar'n er om lag 8 centimeter. Lengderetningen på den sistnevnte delen er ikke helt vinkelrett i forhold til stingar'ns og hakeskaftets lengderetning, den er en aning bakovervendt. I forlengelsen av stingar'n er det smidd en om lag 3 centimeter bred og 13,5 centimeter lang tange, som ligger an mot den fremre sideflata på skaftet. Tangen har to gjennombrutte festehull. Gjennom det bakerste av dem er det ført en spiker, som er banket gjennom skaftet. Deretter ble den spisse enden av spikeren bøyd inn mot skaftveden. I det andre hullet i tangen er det ingen spiker, men spor i skaftet tyder på at også dette festepunktet kan ha vært i bruk. Hakrens posisjon på skaftet er ellers stabilisret ved hjelp av en smidd jernring, som omslutter den fremre enden av tangen og den ytre skaftenden. Tangen er påstemplet bokstavene «PW», initialene til smeden Per Wolla i Heradsbygda i Elverum. Denne haken har et 137 centimeter lanbgt treskaft, lagd av av ei rettvokst gran, som antakelig har stått i en litt undertrykt posisjon mellom større, barrike trær. Skaftet har i hvert fall en tett årringstruktur og bare småkvist. Dette gjorde skaftet seigt og smidig. Diameteren på skaftet avtar noe fra den fremre mot den bakre enden. Aller bakerst er det imidlertid formet en liten, avrundet skaftknopp.

Lensenåler

Denne gjenstanden ble innlemmet i Nors Skogbruksmusums samling som «9 nåler ("framnåler") og 3 ringer». Da materialet ble gjennomgått i forbindelse med samlingsrevisjonsprosessen sommeren 2021 var de ni nålene intakte, men to av de tre ringene var borte. Den bevarte ringen er lagd av rundjern med en diamter på 1,1 centimeter og ringens ytre diameter er cirka 6,6 centimeter. Den spriker i det som skulle være sammenføyingspunktet. Nålene er masseproduserte og følgelig noenlunde like. De er 13,8-13,9 centimeter lange og har gjennombrutte hull med cirka 1,3 centimeters diameter i nærheten av midtpunktet. Her ble det smidd inn en kjetting, som vanligvis var en drøy meter lang, og i den andre ytterenden av kjettingen var dt gjerne en jernring som var rundere og større enn de øvrige kjettinglekkene. Når to lensestokker med «øyer» - gjennombrutte hull i nærheten av stokkendene - skulle kjedes sammen ble kjettingen trukket gjennom «øyene» og deretter låst ved å tre nåla gjennom ringen. Disse nålene har en spiss og en butt ende. I den butte enden er det et gjennombrutt hull. Nålene er stemplet «FL», som kan være en forkortelse for Fetsund lenser, sjøl om de kommer fra et helt annet sted i Glomma fellesfløtingsforenings distrikt. Det har antakelig inngått i et delelager som skulle brukes ved reparasjoner av lensekjettinger. Nålene har antakelig vært noe rustne da de ble tatt inn i Norsk Skogmuseums samling. De er åpenbart elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsherdende voks etter at de ble museumsgjenstander. Nålene er samlet på en ståltråd som er tredd gjennom endehullene på samtlige.

Lensekjetting

Låseanordningen, kalles "Tyv" (1889). Kjettingen låses ved at tyven tres gjennom endelenken og tverrstilles. Reg. nr. innbefatter 10 like lensekjettinger.

Fløterhake

Fløterhake, altså et redskap som ble brukt til å løsne og bevege stokker som satte seg fast eller tok uønsket retning under tømmerfløting. Haken er av østerdalstypen. Som fløterhaker flest har den to pigger - en framoverrettet «stingar», som ble brukt til å bende løs stokker som hadde filtret seg sammen, og en nedover- og skrått bakoverrettet «hoggar», som ble slått inn i yteveden på fløtingsvirket når fløteren hadde behov for å trekke stokkene mot seg eller skyve dem fra seg. Haken er 19,3 centimeter lang. Lengden på stingar'n er 4 centimeter, mens hoggar'n måler 7,6 centimeter. Der stingar'n og hoggar'n møtes er godset i haken 1,5 centimeter tjukt. I forlengelsen av stingar'n er det en drøyt 12,8 centimeter lang og 3,0 centimeter bred fal eller tange, som skulle ligge an mot ytterenden av hakeskaftet. Denne falen har to gjennombrutte hull for «hakaspik». Bokstavene «ES» er innstemplet på falen. Dette er sannsynligvis smedens initialer. Denne haken var antakelig noe rusten da den ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum. Det ser i hvert fall ut til at museet har fått den elektrolysebehandlet og innsatt med en voks som skulle forebygge videre korrosjon.

Fløterhake

Fløterhake, altså et redskap som ble brukt til å løsne og bevege stokker som satte seg fast eller tok uønsket retning under tømmerfløting. Denne haken mangler skaft. Den er av østerdalstypen. Som fløterhaker flest har den to pigger - en framoverrettet «stingar», som ble brukt til å bende løs stokker som hadde filtret seg sammen, og en nedover- og skrått bakoverrettet «hoggar», som ble slått inn i yteveden på fløtingsvirket når fløteren hadde behov for å trekke stokkene mot seg eller skyve dem fra seg. Haken er 22,5 centimeter lang. Lengden på stingar'n er 7,2 centimeter, mens hoggar'n måler 7,8 centimeter. Der stingar'n og hoggar'n møtes er godset i haken 1,3 centimeter tjukt. I forlengelsen av stingar'n er det en drøyt 12,2 centimeter lang og 2,7 centimeter bred fal eller tange, som skulle ligge an mot ytterenden av hakeskaftet. Denne falen har ett gjennombrutt hull for «hakaspik». Sannsynligvis har den også hatt en jernring som skulle omslutte den fremre enden av falen og hakeskaftet, og dermed virke stabiliserende på sammenføyinga. Denne haken var antakelig noe rusten da den ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum. Det ser i hvert fall ut til at museet har fått den elektrolysebehandlet og innsatt med en voks som skulle forebygge videre korrosjon.

Fløterhake

Fløterhake uten skaft, men med jernring som skulle bidra til at den satt godt på et treskaft. Haken er av østerdalstypen. Som fløterhaker flest har den to pigger - en framoverrettet «stingar», som ble brukt til å bende løs stokker som hadde filtret seg sammen, og en nedover- og skrått bakoverrettet «hoggar», som ble slått inn i yteveden på fløtingsvirket når fløteren hadde behov for å trekke stokkene mot seg eller skyve dem fra seg. Haken er 23,1 centimeter lang. Lengden på stingar'n er 7 centimeter, mens hoggar'n måler 9,1 centimeter. Der stingar'n og hoggar'n møtes er godset i haken 1,9 centimeter tjukt. I forlengelsen av stingar'n er det en cirka 13 centimeter lang og 3,2 centimeter bred fal eller tange, som skulle ligge an mot ytterenden av hakeskaftet. Denne falen har to gjennombrutte hull for «hakaspik». I tillegg følger det med en 1,3 centimeter bred jernring som skulle omslutte den fremre enden av falen og hakeskaftet, og dermed virke stabiliserende på sammenføyinga. Den delen av ringen som skulle ligge an mot falen er noenlunde plan, mens den delen som skulle omslutte hakeskaftet har en avrundet form. (Se forøvrig SJF 233)

Fløterhake

Fløterhake uten skaft, men med jernring som skulle bidra til at den satt godt på et treskaft. Haken er av østerdalstypen. Som fløterhaker flest har den to pigger - en framoverrettet «stingar», som ble brukt til å bende løs stokker som hadde filtret seg sammen, og en nedover- og skrått bakoverrettet «hoggar», som ble slått inn i yteveden på fløtingsvirket når fløteren hadde behov for å trekke stokkene mot seg eller skyve dem fra seg. Haken er 27 centimeter lang. Lengden på stingar'n er 7 centimeter, mens hoggar'n måler 9,8 centimeter. Der stingar'n og hoggar'n møtes er godset i haken 1,8 centimeter tjukt. I forlengelsen av stingar'n er det en drøyt 17 centimeter lang og i overkant av 3,0 centimeter bred fal eller tange, som skulle ligge an mot ytterenden av hakeskaftet. Denne falen har to gjennombrutte hull for «hakaspik». I ett av disse sitter det en bøyd maskinskrue. Tangen har et rektangulært stempel med initialene «P.W.» - antakelig smeden Per Wolla (1842-1934) fra Heradsbygda i Elverum. Denne haken var antakelig noe rusten da den ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum. Det ser i hvert fall ut til at museet har fått den elektrolysebehandlet og innsatt med en voks som skulle forebygge videre korrosjon.

Fløterhake

Fløterhake uten skaft, men med jernring som skulle bidra til at den satt godt på et treskaft. Haken er en østerdalstype. Som fløterhaker flest har den to pigger - en framoverrettet «stingar», som ble brukt til å bende løs stokker som hadde filtret seg sammen, og en nedover- og skrått bakoverrettet «hoggar», som ble slått inn i yteveden på fløtingsvirket når fløteren hadde behov for å trekke stokkene mot seg eller skyve dem fra seg. Haken er 23,4 centimeter lang. Lengden på stingar'n er 8 centimeter, mens hoggar'n måler 7,2 centimeter. Her er den ytterste spissen brukket. Der stingar'n og hoggar'n møtes er godset i haken drøyt 1,6 centimeter tjukt. I forlengelsen av stingar'n er det en cirka 12,5 centimeter lang og 3,3 centimeter bred fal eller tange, som skulle ligge an mot ytterenden av hakeskaftet. Denne falen har to gjennombrutte hull for «hakaspik». Falen er stemplet «E.S.», som sannsynligvis er initialene til smeden. Denne haken var antakelig noe rusten da den ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum. Det ser i hvert fall ut til at museet har fått den elektrolysebehandlet og innsatt med en voks som skulle forebygge videre korrosjon.

Fløterhake

Fløterhake uten skaft, men med jernring som skulle bidra til at den satt godt på et treskaft. Haken er en østerdalstype. Som fløterhaker flest har den to pigger - en framoverrettet «stingar», som ble brukt til å bende løs stokker som hadde filtret seg sammen, og en nedover- og skrått bakoverrettet «hoggar», som ble slått inn i yteveden på fløtingsvirket når fløteren hadde behov for å trekke stokkene mot seg eller skyve dem fra seg. Haken er 25 centimeter lang. Lengden på stingar'n er snaut 8 centimeter, mens hoggar'n måler 9,5 centimeter. Der stingar'n og hoggar'n møtes er godset i haken 1,6 centimeter tjukt. I forlengelsen av stingar'n er det en drøyt 14,5 centimeter lang og 3,0 centimeter bred fal eller tange, som skulle ligge an mot ytterenden av hakeskaftet. Haken er stemplet «P. Bakken», noe som tyde på at den er smidd av Per [Peder] Bakken (1823-1903) fra Heradsbygda i Elverum. Denne haken var antakelig noe rusten da den ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum. Det ser i hvert fall ut til at museet har fått den elektrolysebehandlet og innsatt med en voks som skulle forebygge videre korrosjon.

Spade

Lensekopling

U-formet jernbøyle som skal ha vært brukt i lensekoplinger. Bøyla er svært solid. Den er smidd av ei jernstang med noenlunde kvadratisk tverrsnitt (2,9 X 2,9 centimeter). Den innvendige avtanden mellom de to oppstående armene er drøyt 11 centimeter. I den ene av dem er det innsmidd ei cirka 20,4 centimeter lang dreibar låsebøyle, som er smidd av rundjern med cirka 1,5 centimeters diameter. Denne komponenten er innsvingt på midten og har følgelig en slags 8-tallsform, Det ytre endeleddet skal kunne omslutte den andre ytterenden av den U-formete bøyla, og låses fast i en slik lukket stilling ved å stikke en pinne gjennom et rektangulært gjennombrutt hull i denne enden av bøyla. Den nevnte låseinnretningen er ikke intakt. Bevegeligheten i hengslingsleddet er ikke som en skal være, og det må øves et betydelig trykk på den påsmidde bøyla for å få den på plass. Denne gjenstanden var antakelig rusten da den ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum. Museets personale har i hvert fall sørget for at den er blitt elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsherdende voks.

Kjetting

Kjetting som ble innlemmet i museet i forbindelse med «Prosjekt Glomma» i miden av 1980-åra. Den er åpenbart fra et av Glomma fellesfløtingsfornings anlegg, men man har ikke notert seg hvilket av dem, eller hvilken funksjon akkurat denne kjettingen har hatt. Den er drøyt 43 centimeter lang og består av 12 lekker. 11 av disse er drøyt 5,5 centimeter lange og i overkant av 4 centimeter brede (yttermål). De er lagd av rundjern med cirka 1,2 centimeters diameter. I den ene ytterenden er det en større lekk - cirka 11,6 centimeter lang og 7,4 centimeter bred. Her har rundjernet lekken er lagd av en diameter på 1,6 centimeter.

Lensekopling

U-formet jernbøyle som skal ha vært brukt i lensekoplinger. Bøyla er svært solid. Den er smidd av ei jernstang med noenlunde kvadratisk tverrsnitt (2,9 X 2,9 centimeter). Den innvendige avtanden mellom de to oppstående armene er cirka 11 centimeter. I den ene av dem er det innsmidd ei cirka 19,5 centimeter lang dreibar låsebøyle, som er smidd av rundjern med cirka 1,5 centimeters diameter. Denne komponenten er innsvingt på midten og har en slags 8-tallsform, Det ytre endeleddet kan omslutte den andre ytterenden av den U-formete bøyla, og låses fast i en slik lukket stilling ved å stikke en pinne gjennom et rektangulært gjennombrutt hull i denne enden av bøyla. Den nevnte låseinnretningen er ikke intakt. Denne gjenstanden var antakelig rusten da den ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum. Museets personale har i hvert fall sørget for at den er blitt elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsherdende voks.

Minebor

Drøyt 53 centimeter langt minebor, lagd av ei rett åttekantet stålstang med 1,9 centimeters diameter. Boret er antakelig hamret kvasst etter oppvarming i ei smieesse. Det har en 2,5 centimeter lang rettlinjet egg, som er noe konvekst buet når den betraktes fra sidene. Den øvre enden av borstanga er noe oppfliset etter tunge hammerslag. Karene som arbeidet for Glomma fellesfløingsforening brukte mineboret til å lage hull for lensefester i stein og berg. Det kan også ha vært brukt i forbindelse med sprengingsarbeider i elveløpene, der det ble lagt en del arbeid i å fjerne steinblokker som fløtingstømmeret hadde lett for å hekte seg fast i. Sprengingsarbeidet ble i hovedsak utført vinterstid - arbeidet med lensene foregikk i vår- og sommersesongen. Dette boret var muligens noe rustent da det ble innlemmet i Norsk Skogbruksmuseums samling. Det later i hvert fall til å være elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsherdende voks.

Minebor

46 centimeter langt minebor, lagd av ei rett åttekantet stålstang med 2,5 centimeters diameter. Boret er antakelig hamret kvasst etter oppvarming i ei smieesse. Det har en 3,2 centimeter lang rettlinjet egg. Den øvre enden av borstanga er noe oppfliset etter tunge hammerslag. Karene som arbeidet for Glomma fellesfløingsforening brukte mineboret til å lage hull for lensefester i stein og berg. Det kan også ha vært brukt i forbindelse med sprengingsarbeider i elveløpene, der det ble lagt en del arbeid i å fjerne steinblokker som fløtingstømmeret hadde lett for å hekte seg fast i. Sprengingsarbeidet ble i hovedsak utført vinterstid - arbeidet med lensene foregikk i vår- og sommersesongen. Dette boret var muligens noe rustent da det ble innlemmet i Norsk Skogbruksmuseums samling. Det later i hvert fall til å være elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsherdende voks.

Klavelense

Klave til "klavelense". Dette er ei 3,7 centimeter bred jernbøyle med ei plan sideflate og ei som er konvekst buet. I endeflatene er det boret to gjennombrutte hull. Denne gjenstanden er altså en del av et noe mer komplekst objekt - se SJF.07549 og SJF.07550.