DigitaltMuseum

Prestegård fra Leikanger, Sogn

1752 Huset ble bygd av presten Geelmuyden og utseendet er nokså uendret siden 1752, bortsett fra at vinduer og hovedportal er fornyet. Svaitakene er an takelig opprinnelige. Storstuen eller "herrekammeret" utgjorde i sin tid hele østre del av huset. Herrekammeret var påbudt på prestegårder som losji for biskoper og andre fornemme reisende. Selve rommet var litt smalere enn bygningskroppen, den ble utfylt av en svalgang på baksiden. De største forandringene i huset skjedde i 1820-årene da den gamle storstuen ble delt i fire rom. Disse rommene har klassisistisk stilpreg i kontrast til rokokkoformene i rommene mot vest. Kjøkkenet kan gi en idé om den matkulturen som prestegårdene var bærere av. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Hovedbygning fra Stiklestad Vestre, Vedal

HOVEDBYGNING FRA STIKLESTAD VESTRE I VERDAL, CA. 1800 Overført til museet 1919, gjenoppført 1926, ominnredet 2010 Bygningen er et eksempel på de lange våningshusene i Trøndelag, kalt lån. Låna fra Stiklestad Vestre var en del av et firkanttun med bur, løe, vognskjul, stall, fjøs, smie, tørkehus og ”borgestuebygning” (bolighus for tjenestefolk). I 1860-årene ble låna utvidet i lengden med et tilbygg på ca. 10 meter, som inneholdt kjøkken, masstu (bryggerhus), forgang og kjøkkeninngang med egen inngangsdør. Dette tilbygget ble ikke tatt med da låna ble flyttet til museet. Gården var i bondeeie da låna ble bygd, men ble senere solgt, og var det meste av 1800-tallet eid av offisersfamilier. I 1894 kjøpte Staten gården til prestegård, og låna ble prestebolig, som den var fram til den ble flyttet til museet. Museet tilbakeførte da bygningen i tid til ca. 1800, og innredet den som et bolighus fra en trøndergård på den tiden. I 2010 ble låna ominnredet for å vise et eksempel på 1950-tallets boskikk, slik en barnefamilie i Trønde¬ag kunne ha bodd da. (Tekst hentet fra By og bygd 43,2010)

Dukkestue fra Heia, Drammensveien 107, Oslo

1854 - 1855 Dukkestuen er bygd i sveitserstil med spesiallaget interiør. Den har stue, kjøkken og en overbygd veranda og er sjeldent fin og velutstyrt. Den ble bygd av Torvald Meyer, en av Christianias rikeste mann, for døtrene Ingeborg og Thea. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Skolestue fra Natås, Lindås, Hordaland

1866 - 1867 Skolestua er et typisk landsens skolehus, slik det skulle være etter loven om "fast skole" av 1860. Det er tre rom i skolehuset; selve skolestua, gang og et lite rom for læreren. En innebygd sval går langs baksiden. Huset hadde opprinnelig torvtak, men fikk senere tegltak. Skolestua er innredet etter beskrivelse fra eldre mennesker i Natås, som husket stua fra ca 1900 til 1923, da lærer Ole Bjørnvoll kom til skolen. Han var ung og brakte med seg nye impulser, og han hadde lært at læreren skulle sitte - ikke stå - bak kateteret. Tavlen, Bibelen, kassen med blekkhus, spyttebakken, globusen og de fleste kartene har fulgt med skollehuset, likeså skapet og bordet i lærerens rom. De små stolene, to av skolepultene og parafinlampen kommer fra distriktet, og svarer til de som stod i skolestua. De fleste pultene er antakelig fra 1920-årene. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Stue fra Hove, Heddal, Telemark

1738 Hovestua var gjestehus og stasstue og derfor større og rikere utstyrt en stuer flest. Samtidig er den helt etter byggeskikken med treromsplan. Foran inngangen er det en halvåpen sval i stavverk, som fortsetter rundt hjørnet på kortveggen. Et moderne trekk er den lave loftsetasjen uten vinduer. I forstua står flere inventarstykker fra Heddal stavkirke, som tilhørte Hovdefolket. Den middelalderske lesepulten med de rike utskjæringer er blitt ombygd til fattigbøsse. Stuerommet har bjelkehimling. Peis, seng, langbord, skap og benker er utført og plassert etter den faste skikken. Den digre senga er sammenbygd med skap, hvor nedre del har vært nedgangen til en kjeller. Byggherren var den rike Ole Olsen Hove, som fikk gården ved giftemålet med odelsjenta Tone Sveinungsdatter Hove. Byggeåret 1738 er skåret inn både ved inngangsdøra og inne i stua. Ole var sønn av den kjente bygelensmannen Ole Hovdejord eller "Tinnmannen". På hjørnene er initialene TSD og OOS innskåret. Forskjellige generasjoner har etterlatt seg diverse fromme sentenser, initialer og årstall. Alt løsøre har fulgt stua fra opphavstedet. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Loft fra Søndre Berdal, Nesland, Vinje, Telemark

1750-årene Loftet ligner det samtidige loftet fra Rofshus i Mo (NF.141), men er langt større og har svaler på alle fire sider oppe. Allerede fra begynnelsen sto Berdalsloftet på et underlag av stabber som ble holdt sammen av en grime av svære sviller. På stabbene lå brede flak som holdt gnagere unna. Som vanlig på yngre Telemarksloft er det sval foran buret nede. Trappen til loftet er i svalen. Dette usedvanlig store fint utførte loftet var oppført for storbonden Halvor Jonsson Berdal. Berdalsloftet ble fredet i 1939. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Lysthus fra Damstredet 1, Oslo

Ca.1800 Lysthuset er en åttekantet bygning, typisk for lysthusenes klassiske tid på begynnelsen av 1800-tallet. Det sto tidligere mot en gråsteinsmur, de tre bakveggene er derfor uten vinduer. Idylliske hageanlegg kunne ha flere små lysthus og paviljonger. Dette ble særlig populært i Norge i de siste tiårene av 1700-tallet og utover på 1800-tallet. Lysthuset har tilhørt dikteren Henrik Wergeland. Henrik og Amalie Sofie Wergeland flyttet til Damstredet etter brulupet i 1839. Wergelands korrespondanse viser at han ofte brukte lysthuset som arbeidsted. I et brev skriver han: "Jeg har besluttet, fra i aften av, så lenge disse lumre aftenstunder varer, å sysle ved lampen for åpen lysthusdør, overskygget av en portal av frukttrær." Gjennom de åpne dørene så han utover byen og Ekebergåsen. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Stue fra Nedre-Jordet, Hol

STUE FRA NEDRE-JORDET I HOL, CA. 1750 Overført til museet 1924, gjenoppført 1926 I stua er det foruten framskap og hjørneskap et «pellarskåp», som skapet mellom forstuedøra og kovedøra ble kalt i Hallingdal. Dette er det samme som «bostkastet» (omtalt under bygning 131). Denne stua skiller seg ut blant stuene fra Hallingdal fordi interiøret er umalt og har renessansepreg. Stua fra Nedre-Jordet er trolig bygd av bonden Ola Hermannson. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Oppstue fra Bakarplassen, Mjøen i Oppdal

STUE FRA BAKARPLASSEN UNDER GÅRDEN MJØEN I OPPDAL, CA. 1800 Overført til museet 1911, gjenoppført 1914 Stua er en «uppstuggu», en vanlig hustype i Oppdal. Den er tømret i flathogd fjellfuru. Veggene i forstua er i stavverk og golvet er steinsatt. Herfra er det trapp til oppstua. Oppstua var vanligvis klesloft, men på mindre plasser uten eget bur kunne også maten lagres i oppstua sammen med kleskistene. Flere av de innvendige veggene i denne stua er malt. Det er steingolv i den delen av stua hvor kar ble vasket etter matlaging. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Loft fra Brottveit, Valle

LOFT FRA BROTTVEIT I VALLE, CA. 1650-1700 Overført til museet 1909, gjenoppført 1910 Loftet står ved siden av årestua, staselig i tre etasjer, et sjeldent fenomen i Setes¬dal som ellers i landet. Brottveitloftet er innredet og ble brukt på samme måten som Oseloftet. Dreng Bjørnson Brottveit skal ha bygd loftet. Dreng var en rik mann som hadde mye penger på rente rundt i bygda. Dreng på Brot¬tveit og Inger på Åmlid var søsken i en søskenflokk på sju barn. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stavkirke fra Gol, Hallingdal

ca.1200 Navnet stavkirke refererer til stavkonstruksjonen med bærende staver i hjørnene og frittstående staver rundt midtrommet. Byggemåten oppfylte kravet om høyreiste, himmelstrebende kirker. Koret, i skipets østside, avsluttes med en halvrund apsis. Rundt hele kirken løper en svalgang med romanske dvergarkader. De høyreiste portalene mot vest og sør har rike utskjæringer med sammenfiltrede drager og plantemotiver. I det svake lyset fra gluggene øverst mot taket skimter man bare så vidt de utskårne hodene øverst på midtrommets staver. I katolsk tid var kirken prydet med fargerike helgenbilder, godt opplyst av vokslys. I koret er flere runeinnskrifter og bilder risset inn, bl.a. Fadervår skrevet på latin. Ristningene synes å være gjort samtidig med byggingen av kirken. Inventar fra katolsk tid ble fjernet fra kirken etter reformasjonen. Ett innslag av luthersk kirkekunst er bevart - veggmaleriene i kor og apsis fra 1652. Disse viser nattverden og evangelistene, og ble bekostet av givere i menigheten, hvis navn står på sørveggen i koret. Det løse inventaret som står i kirken i dag omfatter et lesebrett med Fadervår som innskrift, en døpefont og en middelaldersk benk med rike utskjæringer, bl.a. hoder av konge og biskop og en fremstilling av sagnet om Gunnar i ormegården. Rundt 1880 skulle stavkirken i Gol erstattes av en ny kirke. Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring kjøpte den gamle kirken og Kong Oscar II bekostet gjenreisningen i sitt nye friluftsmuseum. Bare omkring 1/3 av originalmaterialene var i behold og kunne følge med flyttelasset. Det var derfor en sterkt rekonstruert kirke som ble reist på Bygdøy, og praktisk talt alt det utvendige kan dateres til 1885. Restaureringen ble gjort med stavkirken i Borgun i Sogn som forbilde. Det meste av hovedkonstruksjonen var intakt, og mange spor etter det som manglet fantes i de bevarte. Middelalderens kirkerom kan derfor i alt vesentlige oppleves som autentisk. Men 1880-årenes ideer om restaurering medførte at en fjernet gallerier, vinduer, benker og prekestol fra tiden etter reformasjonen. Norsk folkemuseums guidebok, 1996

Loftstue fra Halvorgard, Sudndalen

LOFTSTUE FRA HALVORSGARD I HOL, CA. 1750 Overført til museet 1911, gjenoppført 1913 Loftstuene var en vanlig bygningstype i Hallingdal, og har fellestrekk både med stua og loftet. I loftstua fra Halvorsgard var oppholdsrommet i første etasje, og her er det meste av den opprinnelige innredningen beholdt: en veggfast seng, et framskap, veggfaste benker, og to høyseter med hvert sitt kråskap. Mellom høysetene står et langbord med forsete. Veggene ved høysetene har fyllingspanel. En trapp på utsiden fører opp til svalen, og derfra er det dør inn til loftet, hvor sengklær og gangklær ble oppbevart. Her er seng og stenger til å henge klær på. Loft av denne typen ble opprinnelig brukt til stas- og gjestestue. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Bjørnebergstølen, Hemsedal

STUE FRA BJØRNEBERGSTØLEN I HEMSEDAL, CA. 1790 Overført til museet 1923, gjenoppført 1925 Stua har stue og kammers. Inngangsdøra går direkte inn i stua, som har faste benker langs veggene og peis i det ene hjørnet. Hele stua er rosemalt og overstrødd med muntre figurscener, rokokkoskjell og små blomster. Malingen er fra 1792. Det skal være den lokale rosemaleren, dikteren og felespilleren Kristen Hulebak som har dekorert stua på denne måten. Etter tradisjonen skal det ha vært i kjelleren under denne stua at feleslåtten «Fanitullen» for første gang ble spilt av Fanden selv. Jørgen Moe satte senere ord på denne slåtten om «et blodig bryllup i Hemsedal ensteds» (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Lende, Time, Jæren

HUS FRA LENDE I TIME, 1845 Overført til museet 1938, gjenoppført 1939 Huset fra Lende er et for sin tid karakteristisk bolighus – et forholdsvis lite, hvitmalt hus, en og en halv etasje høyt, som hviler på et lavt gråsteinsfundament. Taket er tekket med torv. De to sideskutene ble brukt til lagring av torv til brensel. Kledningen er liggende panel, såkalt vestlandspanel. I følge lokale tømmermenn var denne typen panel praktisk når de nederste bordene måtte byttes ut på grunn av råteskader. På fasadeveggen er vinduene sammenkoblet to og to, og som alminnelig var, er de ikke symmetrisk plassert på hver side av inngangsdøra. Foran døra er det et lite bislag. Innvendig har huset en symmetrisk grunnplan. Midtpartiet består av en gang, og bak den, uten skillevegg, kjøkkenet, med tilstøtende spiskammers. Fra gangen går dører inn til stue og bu. I flukt med stua ligger et stuekammers, med gjennomgang også til kjøkkenet, og med to dører ut, til baksiden av huset. Som skikken var har huset kun én ovn til oppvarming, nemlig en bileggerovn i stua. Trappa opp til loftet er i gangen. Var det trangt om sengeplasser, kunne både barn og tjenestefolk sove på loftet. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Grøsli, Flesberg

STUE FRA GRØSLI I FLESBERG, CA. 1650 Overført til museet 1895, gjenoppført 1899 Stua ble antagelig bygd av den velstående bonden Hallvard, som eide gården fra 1604 til 1653. Stua har den samme treromsplanen, med forstue, kove og stuerom, som den 350 år eldre stua fra Søre Rauland. Ildstedet er peis med røykpipe, og det antas at stua fra Grøsli var blant de første peisestuene i dalen. De eksisterende vinduene, med tresprosser, ble satt inn tidlig på 1800-tallet, mens de opprinnelige vinduene var mindre og hadde blysprosser. Det sponkledde taket er et karakteristisk trekk ved huset. Under sponkledningen ligger et vanlig torvtak. Med peis i stuene oppsto en innredningsskikk som fulgte diagonale linjer. Senga og døra står diagonalt i forhold til hverandre. Det samme gjør peisen og høysetet med bord foran. Andre nye innredningselementer er skapene, der det midterste skjuler en seng til å slå ut. Gulvuret står mellom de to vinduene i gavlen, og vogga henger nær senga. Bordet, som kan slås opp mot veggen mellom peisen og senga, kalles i Numedal for en «skivju». På gavlveggen henger en «tavlett», ei hylle til bøker og småting. I stua finnes flere inventarstykker som skriver seg fra Fles¬berg kirke, slik som dørene til forstue og kove i renessansestil, og øverste del av senga. Likedan høysetetavla, som har vært rygg i en kirkestol, og bærer innskriften (H)ERREN-ER-NER-HOS-ALE-DEM-SOM-KALE PAA (HAM). DEN 14-SEPTEMBER-ANNO DOMNI 1633. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Sagastua, kopi av årestua fra Kjelleberg

«SAGASTUA», KOPI AV ÅRESTUA FRA KJELLEBERG I VALLE, 1994 Oppført 1994 Huset er en kopi av årestua, «gamlestog», bygd for å gi et inntrykk av hvordan et nytt hus kan ha sett ut for 300 år siden. Her er det mulig å ta på og bruke alle gjenstander. Byggearbeidet ble gjennomført etter eldre metoder. Det ble bare brukt materialer som var vanlige da forbildet ble reist – malmfurutømmer, og mose i veggene. Stein til grunnmuren og never og torv ble hentet fra Setesdal. Det ble brukt redskaper av gamle typer: øks, bandkniv og naver (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Eldhus fra Bakke, Veggli, Rollag

ELDHUS FRA BAKKE I ROLLAG, CA. 1750-1800 Overført til museet 1945, gjenoppført 1945 Eldhuset var gårdens «grovkjøkken» for baking, slakting og vask. Eldhuset har ett rom, og sval i fronten og på den ene langsiden. Det har forseggjort innredning: peis, vinduer og seng. Det viktigste inventaret er peisen, hvor flatbrød ble stekt på takke. I den ene sidevangen på peisen er det en luke med jerndør. Den var åpning til en bakerovn, murt opp utenfor tømmerveggen. Denne bakerovnen er ikke blitt gjenoppført på museet. Eldhuset kunne også bli brukt som sommerstue på gårder som ikke hadde egen sommerstue. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Væråsmogen, Flesberg

STUE FRA VÆRÅSMOGEN I FLESBERG, CA. 1750-1800 Overført til museet 1913, gjenoppført 1914 Stua er bygd av Kjøstel Gulbrandson fra Gjellerud i Flesberg, som i sin tid ble betraktet som en svært habil byggmester, og som satte opp en rekke hus i Flesberg. Grunnplanen er «akershusisk», som Eilert Sundt kalte den, og består av to rom, stuerommet og kammerset, med inngangsdør direkte inn til stuerommet, omtrent midt på fasadeveggen. En utenpåliggende sval ble mer nødvendig når døra gikk rett inn i stuerommet. Her er selve dørsvalen supplert med en smalere sval som går rundt stuehjørnet, langs kortveggen, og har en do innerst. Blyglassvinduene er delvis de originale. Skyvelemmen for vinduet nærmest senga skjermet mot trekk. Inne i stua er jernovnen varmekilde i tillegg til peisen. I kammerset er det også en peis, som kunne brukes til matlaging av kårfolket, slekt eller andre som brukte rommet. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Stue fra Søre Rauland, Uvdal

STUE FRA SØRE RAULAND I NORE OG UVDAL, CA. 1238 Overført til museet 1895, gjenoppført 1899 Da Norsk Folkemuseum overtok stua fra Søre Rauland bar den preg av ombyggingen den gjennomgikk i 1730- årene, da peis og vinduer ble satt inn. Nå er stua innredet som en årestue. Restaureringsarbeidet avdekket tvil om hvor åren egentlig hadde vært, og stua ble oppført uten ildsted. Nyere dateringer viser at stua er bygd ca. 1238, og at virket som er brukt til bygningstømmer begynte sin vekst rundt år 1000. I dag er stua fredet etter «Lov om kulturminner». Stua er laftet opp av forholdsvis grovt rundtømmer. Selve laftet har en komplisert form som forskere har gitt navnet «Raulandslaftet» etter huset. Dette laftet fikk i senere århundrer stor utbredelse. Syllstokkene skiller seg ut ved størrelse, form og avslutning. Neste stokkefar har en karakteristisk utskjæring. Motivet i utskjæringen går igjen flere steder inne i huset. Langs fasaden var det opprinnelig en sval. Deler av svalen på en gavlvegg er bevart. Den var tidligere mer innelukket enn nå, og hadde trapp opp til «ramen», loftet. Inngangsdøra har beitskier som fores-tiller halvsøyler med base og kapitèl og er utskåret med romansk rankedekor. Portalen er tydelig beslektet med tidens kirkeportaler. Over døra er risset en runeinnskrift: «Torgautr Fivil mik gerði», som kan «oversettes» med «Torgautr «den gyldne» gjorde meg». Både runeform og språkform bekrefter dateringen til 1200-tallet. Under runeinnskriften er det risset inn navnet J. Roulan og årstallet MDCCXXXIIII (1734). Stuerommet er både høyt og stort, nesten 60 kvadratmeter. Stor høyde var ikke uvanlig i årestuer, for at røyken fra åren skulle holde seg over hodehøyde. Ljoren midt i taket er den eneste lysåpningen. Bordet har fulgt huset helt fra begynnelsen. De faste moldbenkene langs ytterveggene var fylt med jord for å isolere overgangen mellom sviller og grunnmur, og på den måten forhindre kald trekk. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)

Årestue fra Kjelleberg, Valle

STUE FRA KJELLEBERG I VALLE, CA. 1650-1700 Overført til museet 1912, gjenoppført 1913 Huset består av to stuer, “gamlestog”, årestua, og “nyestog”– stua med peis og vinduer. Da årestua ble bygd i 1650-årene hadde den tre rom: stue, forstue og kove. Huset ble utvidet med “nyestog” tidlig på 1700-tallet. Der årestuas forstue og kove hadde vært ble det nå en gang mellom stuene, med trapp opp til et loft over ”nyestog”. Loftet avløste fjøstrevet som soveplass for ungdommen. (Tekst hentet fra By og bygd 43, 2010)