Registrering og utgraving
Båtgrava dukket opp under ei arkeologisk registrering som fylkesarkeolog Bjørn Ringstad utførte i 1994. Kirkegården skulle utvides og sannsyligheten for å treffe på spor etter eldre huskonstruksjoner og bosettingsspor var stor. Han ble imidlertid svært overrasket når omrisset av en ca. 8 m lang båt dukket opp.
I 1995 ble båtgrava utgravd under ledelse av Anne Stalsberg fra Vitenskapsmuseet i Trondheim. Båtgrava har nok vært dekket av en gravhaug og ei fotgrøft markerte gravminnet. Med en indre diameter på 11 meter gir grøfta oss omkretsen på gravanlegget. De øverste båtborda og noe av gravgodset kan også ha blitt pløyd bort, men selv med intensiv dyrking lå graven og det meste av båtavtrykket bevart under dyrkingslaget.
Båtgraven
Båtgraven fra Mo er en mannsgrav fra første halvdel av 900 tallet. Graven lå i båtens midtparti og inneholdt våpen, redskap og hverdagsting. Sverdet var mønstersmidd med innlagt dekor av sølv eller kopper på knapp og hjalt. Avtrykket etter tekstiler og fjør på det rusta sverdet vitner om klær, tepper og puter i graven, men organisk materiale (bein, tre, lær, tekstiler m.m.) etterlater seg dessverre få spor. Det er stort sett metallgjenstandene som ligger igjen.
Høvding, bonde, viking?
Hvem lå i graven? Dette er kanskje det vanligste spørsmålet på en slik utgraving. Svært få, kanskje bare 1 av 10 fikk et synlig gravminne. Vikingtidens gravhauger var, i tillegg til å være verdige gravminner, også markeringer av odels- og eiendomsrett. Gravhaugene er således viktig både for de levende og for de døde. Gravgodset vitner her mer om en odelsbonde, med lovpålagt våpensett og gårdsredskaper, og en båt til fiske og transport. Gravgodset kan også være ment til bruk i dødsriket eller en forestilling om etterlivet i gravhaugen.
Gravskikk
Gravskikken i vikingtiden viser stor variasjon i behandling av liket, gravgods, størrelse og form på gravminnene osv. Når såpass mange gravminner er fjernet uten faglig undersøkelse er det å få en større forståelse for variasjonen i gravskikk vanskelig. Men hva med båten?
Båtgrav
Skikken med å begrave de døde i båter synes å ha spilt en viktig rolle i forhistorien og omtales ofte som en egen gravskikk. Båtgraver har farkoster med en maksimal lengde på 15-20 meter, mens skipsgraver har farkoster på mer enn 15-20 meters lengde. Båt- /skipsgravene er gjennomgående rike graver og vi finner både menn og kvinner i dem. Som for andre gravtyper fra yngre jernalder er det 3-4 ganger så mange mannsgraver som kvinnegraver. Den rikeste skipsgraven i Norge er kvinnegraven fra Oseberg.
I 150 år har gravene med båt fått fagfolk til å klø seg i hodene. Minst 5-6 ulike tolkningsforslag er satt fram: (Etter Ole Crumlin-Pedersen 1991)
1: Båten har alene tjent et praktisk formål som a: brensel til gravbålet, eller fyllmasse til gravhaugen b: gravkammer, kiste.
2: Båten har hatt verdslig symbolsk betydning som a: symbol på verdslig makt b: symbol på den dødes tilknytning til sjøfart
3: Båten har hatt religiøs symbolsk betydning som a: reisemiddel/transportmiddel på den dødes ferd til Valhall/dødsriket b: attributt/kjennetegn for en guddom og offergave til denne.
Rut Helene Langbrekke Nilsen som skrev hovedfagsoppgave på grunnlag av utgravingen på Mo er av den mening at man overvurderer båtens symbolske sider og samtidig undervurderer båten som et nødvendig transportmiddel og redskap i datidens samfunn. Med tanke på Mo som en sentral gård kommunikasjonsmessig med Trønderlagsområdene og som religiøst senter, er tanken på en storbonde gravlagt i en båt som var viktig i hans virke, absolutt nærliggende.
Litteratur:
Nilsen, Rut Helene Langbrekke 1995:Feltrapport: Utgraving ved Mo kirke, Surnadal kommune, Møre og Romsdal. Nilsen, Rut Helene Langbrekke 1998: Grav med båt fra vikingtid funnet ved Mo kirke i Surnadal. Artikkel i Årbok for Nordmøre 1998, s. 107 - 115. Utgjeve av Nordmøre historielag. Ringstad, Bjørn 1994: Registreringsrapport: Registrering av grøft og prøvefelt ved Mo kirke, Surnadal. Sørheim, Helge 1993: Båt og grav, SPOR nr. 1, 1993. s.16-18.