• (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)

Kristen Løkens prestegjerning i Grytviken , Syd Georgia

Da jobben som «præst & foredragsholder» for hvalfangerne på Syd Georgia ble lyst ut i Aftenposten våren 1911 ble det presisert at den nyansatte måtte holde "Oplæsning af Skjønliteratur" et par kvelder i uken i tillegg til å holde søndagsgudstjenester. Foredrag «over almeninteressante, nytige Emner» inngikk også som en plikt, og rette vedkommende måtte framfor alt være en mann med et lyst syn på livet og med evne til "at Opkvikke og begeistre sine Medmennesker til det Gode". Kost og losji, samt inn- og utreise var fri og oppholdet måtte helst ha to års varighet. Den heldige kunne regne med en "meget god norsk Præstegage".

"Naa, saa det er den nye presten!"
Det første møtet med den subantarkiske øya skildret Kristen Løken slik i april 1912; «fjeldene hævet sig steilt op fra den lille øi hvorpaa stationen (lå). Fra fjeldsiden kom vinden av og til i haarde kast utover viken. Paa stranden laa halvraatne hvalskrotter og paa flenseplanen laa to store hvaler som netop blev flenset. Hvalindvolde laa og svømmet i vandet, som desuten var farvet rødt av hvalblod inderst i viken. Hvallugten oset os imøte og kjendtes særlig sterk naar vinden førte den lige imot os. Dette skulde altsaa være vort opholdsted. Fælt saa det ut, men ikke saa galt som jeg hadde tænkt mig det».

Kristen Løken ble tatt godt i mot av bestyreren i Grytviken. Sekretæren geleidet ham først opp til «slottet» - hvor «kongen» og «dronningen» (bodde), dvs. bestyrer C A Larsens hus. Bestyrerboligen i Grytviken var et en-etasjes hus med kvistværelser, det lignet våningshuset på en tidstypisk norsk bondegård. I forstuen tok bestyrerens kone i mot den unge presten og førte ham videre inn i en hyggelig møblert stue som blant annet inneholdt et flunkende nytt piano, plassert i det ene hjørnet. Han ble presentert for bestyrerens 19-årige datter, som hadde vært på Syd Georgia bortimot et halvt år, men de rakk ikke å veksle mange ord før bestyreren dukket opp, «en mann mellem de 50 og 60» sto nå foran de nyankomne, «struttende av energi og kraft, (...) pratsom og spøkende som faa». Etter Kristen Løkens mening var han en skippertype av den gamle sorten. «Naa, saa det er den nye presten!», sa bestyreren, «ja De skulde egentlig hat juling med det samme De kom, men velkommen allikevel da.

" en del bra karer iblandt ogsaa"
Kristen Løken skulle ikke bare virke som prest. Han skulle også formidle kultur, men det skulle vise seg at mange ikke var mottagelige for opplysningsaftener eller sedelighetsforedrag. De fleste framsto i følge presten som uopplyste enkle sjeler. Flere av hvalfangerne tilhørte «avskummet av sjøfolkene», de var rå, brutale og hardbarkede. Noen var «næsten haabløse drukkenbolter», men det fantes en annen sort, de som hadde sett bedre dager «som f.ex. forhenværende adelsmænd og andre faldne storheter».

Helt håpløst var det likevel ikke. Det fantes «en del bra karer iblandt ogsaa, saa her er slet ikke bare «ramp»», skrev han. Den unge presten modererte seg enda et hakk da han fortalte at de fleste egentlig var «snilde og godslige». På bunnen fantes «adskillig hjertevarme», men tonen karene i mellom opplevde han som svært røff. Hvalfangerspråket hadde sine blomstrende og saftige kraftutrykk og «der spares i almindelighed ikke paa konfekten».

Mer om prestens Kristen Løkens virke kan leses på : www.hvalfangstmuseet.no/

Share to