Farfars røyserter

Slike skinnstøvler, – eller røyserter som visstnok er det riktige navnet, ble brukt av fiskere og sjøfolk langs hele kysten før gummistøvlene kom. Farfar fikk sine røyserter da han dro til sjøs i november 1926. Han var ferdig med skolen og ville ut å oppleve litt av verden. Det fantes ikke interrail eller charterturer den gangen, så han mønstret like godt på en seilskute som skulle gå fra Halden til Australia med trelast. Skuta het "Skaregrøm" og hun var en av de aller siste norske seilskutene som gikk i handelsfart til fjerne farvann.

Om bord

Den 27. november lettet "Skaregrøm" anker og seil ble heist med kurs for Nordsjøen. "Reijsen over Nordsjøen forløb med vekslende vind og godt veir, passerte Dover 1ste Decr." Dette skriver kapteinen i loggboka. Farfar har fortalt litt om livet ombord. Det var mye nytt å oppleve for 19-åring. Det mest spennende var å klatre opp i mastene og ut på rærne når seilene skulle løsnes eller surres. Jeg var selv på tur med fullriggeren Statsråd Lehmkul da jeg var 19, og kan underskrive på at det ikke er helt enkelt å arbeide 50 meter til værs mens man ser rett ned i bølgene! Farfars ferd gikk nå ut i Atlanterhavet, og neste stopp skulle være i Cape Town.

Orkanen

Den 15. desember var "Skaregrøm" 500 km nord for Madeira. Utover kvelden økte vinden fort på og seilene måtte gjøres fast. "Efter midnat, vinden øget til orkanagtig storm med svære byger og voldsom sjø", skriver kapteinen. "Kl. 1 sprang store og krysstump og en halv times tid senere forre stump, samtidig gik storriggen overbord og snart derefter kryss br. riggen og stængeriggen." Det var et forferdelig smell da stormasta brakk en liten meter over dekk. Skipet fikk slagside da masten ble hengende fast i alle bardunene, men med det meste av riggen ute i sjøen. Det var ikke mange stemmer å høre i nattemørket. Alle skjønte alvoret.

Det lysner

Takket være iherdig innsats fra de sterkeste sjøfolkene, ble stålbarduner og tauverk i løpet av neste dag hugget over slik at stormasta kunne frigjøres. Farfar hadde jobben med å spre olje på sjøen for å dempe de krappeste bølgene. Oljen ble øst opp i en vask eller do med utløp gjennom skutesiden.

Orkanen gikk gradvis over til storm og etter tre døgn til kuling. Mannskapet kunne puste lettet ut. Ingen var alvorlig skadet. Seilmakeren lappet sammen en nødrigg og kursen ble satt mot Azorene. Grisen som var tatt med om bord i Halden, ble slaktet. Julaften kunne derfor feires på tradisjonelt vis. Juletreet hadde riktignok havnet i sjøen, men tømmermannen snekret et nytt som ble pyntet så godt som mulig.

Azorene

Om formiddagen 1. juledag kom "Skaregrøm" fram til Ponta Delgada på Azorene. Slik ble farfars ønske om å komme til fremmede land oppfylt, men kanskje under litt andre omstendigheter enn planlagt. "Skaregrøm" ble kondemnert og mannskapet spredt for alle vinder. Farfar fikk hyre på et tankskip som skulle til Amerika, – og røysertene var med. Det er ikke sikkert det ble så mye bruk for dem der, men jeg er glad for at han tok vare på dem!

Denne fortellingen er skrevet av Pernille Hansen med bistand av Knut Bryn og er et bidrag til DIS-Norges konkurranse om beste familiehistorie. Les mer om konkurranse under fanen Lenker oppe til høyre.