Kista fra Sandsundvær

En gang på vårparten i 1901 ble en medtatt reisekiste funnet i fjæra på Hamborgsøya i fiskerværet Skibbåtsvær i Herøy, Nordland. Hvem som fant den vet vi ikke, men kista ble etter hvert gitt til det lokale bygdemuseet av Ingvald Thoresen.

Uansett hvem det var som fant kista i fjæra, så kan han eller hun neppe ha vært i særlig tvil om hvor den kom fra. Dette var tross alt bare noen måneder etter den tragiske hendelsen med storm og springflo som hadde skylt både mennesker, bygninger og løsøre på havet ute i Sandsundvær.

Oppbevaring og frakt

Kister har vært brukt som møbler helt siden oldtiden og var også lenge bortimot de eneste møblene folk hadde. I tillegg bruktes spesielle reisekister til å oppbevare klær og utstyr i på reise. De såkalte "lofotkistene" er velkjent for mange eldre helgelendinger. Her ble det oppbevart mat, klær og utstyr som mannfolkene trengte for reisen til Lofoten og oppholdet der. Kistene var gjerne laget av helved, og hadde trekk utenpå og buet lokk slik at vannet ikke trengte gjennom. I tillegg var de oftest satt inn med tjære. De var utstyrt med lister under bunnens langsider som kunne fungere som meier når fiskerne dro dem etter seg opp og ned i fjæra. De dro da kista etter en taustump som var festet i håndtaket på den ene gavlen. Reisekister hadde dessuten ofte beslag for å forsterke og beskytte den mot støt. Kista som ble funnet i fjæra i Skibbåtsvær er av samme typen. Den har ikke hatt beslag eller trekk utenpå, men lokket er svakt hvelvet, dog ikke verre enn at en kunne sitte komfortabelt oppå den. Kista har "meier" under, samt bærehanker i gavlene. Sider og gavler er av helved, mens lokk og bunn er laget av sammenføyde bord. Den har også en liten leddik på høyresiden hvor eieren kanskje kan ha oppbevart barberkniv, tobakk og pipe, salmebok, klokke, sysaker, papirer og skrivesaker.

En tragedie i fiskeværet

22. januar 1901 rammet ulykken det flate fiskeværet Sandsundvær i Herøy. Kombinasjonen av voldsom springflo og forrykende uvær gjorde at en tragedie utspant seg på holmene. Over 250 mennesker kjempet for livet på det overflødde landet. I løpet av noen få timer mistet 34 mennesker livet.

Øygruppen Sandsundvær ligger helt ytterst i Herøy på Helgeland, utenfor fiskeværet Skibbåtsvær. De seks store, og noen mindre holmer er lave, nesten jordløse. Øygruppen ligger værutsatt til. Holmene er lite egnet som helårsboplass, men var tidligere et populært fangststed etter sel og storkobbe. På andre halvdel av 1800-tallet ble holmene benyttet som fiskevær, siden de lå så nært den fiskerike Slaggrunnegga vest for været.

Denne skjebnesvangre dagen, 22. januar 1901, var 254 personer samlet i været, hovedsaklig menn og først og fremst tilreisende fiskere. Fiskeværet hadde 16 rorbuer, de fleste sto på Ytterloddet. Holmene Vardtangen, Innerloddet, Hjerthaugen, Ytterloddet og Påskeskjæret ligger tett og danner en slags havn, formet som en smal våg. Mellom flere av holmene kan man gå tørrskodd ved fjære sjø. Mens det til dels er dype slukter mellom de andre. Rett nord for disse holmene ligger Vefsnholmen og i sør ligger Skarholmen, hvor det også sto ei fyrlykt.

De fleste tilreisende kom fra Herøy, men mange var fra Dønna og Leirfjord. I tillegg var der noen fra Alstahaug, Vefsn og Namdalen.

Rorbuene var stort sett toetasjes. I hver bu bodde to båtlag, tilsammen 8 - 12 mann. Hvert båtlag hadde sin etasje. De to lagene hadde også ofte med ei felles kokke. På Innerloddet sto holmenes største bygning, et tre etasjes hus som var bygd som sildesalteri i storsildtida. I 1901 var det butikk, salteri og bolig her. Rundt 20 mann bodde i huset. På en av de andre øyene sto også et salteri.

Mellom 40 og 50 båter, for det meste åttringer og firroringer, men også noen fembøringer og listerbåter, var i fiskeværet under ulykken.

Uvanlig vær

Dagen før ulykkesdagen hadde fiskere observert lysfenomener ute i havet. Det liknet på lyn uten torden. Sannsynligvis var det såkalt kornmo, lyn som lyser opp skylaget i horisonten uten at tordenbrakene høres. Fiskerne dro ut og satte sine bruk. Om natta haglet iskuler, store som settepoteter. Neste morgen ble været opplevd som merkelig. Den tunge sjøen sto høyt, men egentlig skulle det være fjære sjø. Vinden fra sørvest ble til kuling. Fiskerne satt i buene, bøtte garn og fulgte med værutviklinga. Etter hvert som de skjønte at dette var verre enn en vanlig kuling gikk de ut, dro småbåtene på land og forsterket fortøyningene til båtene.

Anton B. Jørgensen (f. 1879) fra Sør-Herøy holdt til på Vefsnholmen. Denne holmen var minst utsatt under uværet og ingen av de som var på den omkom. Han fortalte siden om ulykken i et intervju som ble sendt i radioen i 1951. - "Om morgenen når vi kom ut var det allerede høy kuling og sjø. Og verre og verre ble det etter hvert som det flødde opp. Sjøen ble mer pågående. Vi så at det var noe mer enn alminnelig. For det skulle ikke være flo før klokka to og allerede i 11-tida var den kommet nokså høyt."

Springflo og storm

Den raske fløinga var foruroligende. Tungsjøen økte i takt med at vannet steg. Snart nådde sjøen opp under gulvene i de buene som sto lavest. Klær, kister, mat og redskap ble båret opp til de høyeste punktene på øyene. Tauverk ble spent fast mellom steiner og kløfter, dregger og anker for å lage feste. Det var få høye punkter å flykte til. Vinden snudde til nordvest. Mens dønningene fortsatte å komme inn fra vest/sørvest. Ishagl dundret igjen ned fra himmelen. Bølgene fosset over været. Rorbuer ble vasket på sjøen. Båter ble slitt løs, knust mot berget og vrakgods slengt over holmene. Havet frådet og kokte. Vrakgods, påler, planker, mat, klær, redskap og mennesker dreiv forbi i bølgene.

Paul Emanuel Andersen (f.1871) fra Måsvær fortalte i et intervju 50 år seinere at han i 12-tida kom seg opp på toppen av Hjertholmen sammen med flere andre. - "Det visste vi, at det siste som var oppe var Hjerthåjen. Det var bare den snaue knausen som var oppe. Resten gikk sjøen over. Det var klokka 12 at vi var på Hjerthåjen. Vi kom ikke derifra før andre morgenen."

Tatt av havet

På Vardtangen og Innerloddet fikk de den verste støyten. Paul E. Andersen berettet følgende: - "På Vardtangen var det 7-8 buer og der gikk to på sjøen med innbo. Hvor mange mann det var til sammen på Vardtangen kan jeg ikke si i en snapping, men det var nok med folk. Det var en brønn skutt inn i berget og så sementert på litt og der hadde de tau om og holdt seg i, de som sto der. For sjøen gikk rett over. Som sagt der gikk to buer og så var det 3-4 mann som gikk. De klynget seg over bare hella som de sto på og hadde det tauet som var spent til brønnen som de holdt seg i så de ikke skulle bli skylt på havet."

Høyeste punktet på Vardtangen er kun 3-4 meter over havet. Likevel reddet de fleste der livet. Sommeren 1900 var det bygd tre statsbrønner i Sandsundvær, på Vardtangen, Hjerthaugen og Vefsnholmen. Brønnen på Vardtangen ble redningen for de fleste av omtrent 40 mann på den holmen.

Fire av de som var på Vardtangen mistet livet. Her hadde de satt små båter på land så høyt de kunne. Jens Svenholmen fra Seløy i Herøy hoppet opp i en færing for å redde seg. Sjøen tok både han og båten og sendte den borti sundet. Den dreiv bort til en fembøring og Jens hoppet over i den. Der dreiv han på i timevis og øste båten. På den måten reddet han seg. Båten sank ikke og han holdt varmen.

På Innerloddet holdt 28 mann til. Bare én overlevde. En kjempesjø tok det tre etasjes huset. Huset med innhold, deriblant 100 tønner salt og 50 tønner kull, ble reglerett kastet på havet og sønderknust. Ei stor rorbu likeså.

De fleste hadde samlet seg på holmens høyeste punkt og holdt seg fast i tau som var festet til berget med anker og dregger. Folk kjempet en fortvilet kamp. De sto utsatt til, tviholdt seg i tauene og krøkte seg sammen mot havet, men forgjeves. Dragsuget og bølgene var for sterke. For hver bølge mistet flere taket. I tillegg løsnet noen av tauene. Paul. E Andersen mintes: - " Så hadde de fått tau som de holdt seg fast i de 28 som var igjen på Innerloddet da husene var gått. Det var brukt anker og dregg, men det nyttet ikke. Det var ingenting som satt for sjøen. Og de sto og holdt seg i det der. Da var det en sjø som tok seg over. Han braut over. (...) Den var ikke under 7-8 meter høy. Folk var som fluer under. Jeg er nesten sikker på at de fleste ble sundslått. (...) Det var kun to som var opp på yttersida av kila og de tror jeg vi hadde kjenning på. Det var visst han Rasmus Rasmussen Toftesund og en Johan Olsen fra Envik og han hadde skadd foten sin. Hadde ikke det vært, så hadde kanskje han Rasmus berga seg for han var god kar å svøm. Men da han så at han Johan ble liggende så snudde han. Og så sto de i mot hverandre og holdt seg. Og de sto ikke lenge før sjøen tok dem i kila."

Rett ovenfor Innerloddet, på Ytterloddet, var rundt 100 mann tett samlet på en forhøyning. Sjøen gikk også her over landet og kastet folk overende, men de som ble værende på høyden overlevde.

Bu med mann på taket

- I 12-tida var båtene begynt å rive seg laus og buene gikk overende og fôr med sjøen. Ei bu fôr forbi oss med en mann ved loddpipa. Han satt på taket. Vi så hele bua fôr forbi. Hos oss på holmen var det ikke mye igjen å orientere seg etter. Sjøen var nokså nærgående. Store steiner ble trilla rundt som om de var gummiballer. Bua vår sto han av, men kaia og alt som var på innersida for alt i hop. Og alle båtene for så nær som en, fortalte Anton B. Jørgensen i intervjuet fra 1951.

Bua med mannen på taket ble dratt mot Skibbåtsvær hvor den knustes mot land. Mannen var ikke til å berge. Både levende og døde fløt forbi i sjøen. Uten at de som sto på land kunne gjøre særlig fra eller til. Noen ble likevel reddet. Anton B. Jørgensen berettet: - "Da sjøen var det på det høyeste så skylte den opp en mann, tett sør på Vefsnholmen. Han hadde fått mye skrammer i ansiktet og på hendene, men han ble stelt og kom seg ganske bra igjen. Det var Albert Krum fra Leirfjord."

Albert Krum hadde holdt til på Innerloddet og havnet i sjøen, men klart å få tak i en påle fra en fiskehjell. Ved hjelp av den holdt han seg oppe. Han lå lenge og dreiv i sundet før sjøen kastet han inn på Vefsnholmen hvor pålen satte seg fast i en bergspekk. Men sjøen delte holmen i to og først etter 3-4 timer ble han berget over til folk.

Eneste kvinne som omkom var 26 år gamle Anne Marselie Johansen fra Inderodden i Herøy. Hun var der for å ordne klærne til fiskeoppkjøper Jørgen Benjaminsen fra Torstad i Nærøy. De var begge ombord i båten hans da uværet kom. Båten sleit seg og fløyt av gårde før den ble knust i brenningene. Pikens far sto i kjettingen på Vardtangen og så det hele, maktesløs. Anne Marselie skal ha stått ved ripa og viftet med hodetørkleet etter hjelp da båten dreiv av. Hun kastet seg visstnok overbord før båten ble knust. Jørgen Benjaminsen kom seg i land på et skjær med en reisekoffert i hånda. Øyenvitner så sjøen rive over han tre ganger. Første og andre gangen sto han oppreist. Tredje gangen lå han på knærne. Deretter forsvant han.

Gamle Enok Edvartsen fra Tenna i Herøy gikk det gjetord om lenge. Han nektet å forlate bua på Vardtangen. "Er det meninga at jeg skal gå i natt, kan jeg ikke reddes ved å rømme", skal han ha sagt. Enok skal ha slått hull i gulvet med øksa og stablet rogn- eller vanntønner i hjørnene på bua. Så bandt han seg fast i bua. Sjøen slo rett nok inn døra og veltet petromaksen som sto på ei tønne, men dette var eneste bua som ble stående på Vardholmen.

Leodegaard Larsen Fra Gåsvær i Herøy var 11 år i 1901. Han var med faren på fiske og yngstemann i Sandsundvær. Både han og faren overlevde. Ulykken gjorde sterkt inntrykk på han. Men det verste var å se hans og farens fiskehjell bli tatt av bølgene. "Då græt e", fortalte han siden.

Langsomt roligere

Ved 14-15 tida var det verste været over, men vinden fortsatte å rase utover dagen.

På kvelden falt sjøen. De overlevende som hadde mulighet søkte til de av rorbuene som fortsatt sto, men så begynte sjøen å flø på nytt. Mismotet steg. Da dreide vinden til nordvestlig og det sluttet å flø. Anton B. Jørgensen forteller: - Vi var mest redd på kvelden at nattefloa skulle bli verst for det var jo mørket. Men det var ikke tilnærmelsesvis. Den var forholdsvis fin i forhold til det den var på dagen. Vinden var mer vestlig og da ble det mindre bølger."

Lempet stein

Om natta var det igjen haglbyger og storm. På Hjerthaugen sto folk fortsatt fast, gjennomvåte. Ikke før i 6-tida om morgenen kom de seg derifra. For å holde varmen og skaffe ly lempet de stein. Paul E. Andersen sa: - "Der var ei stor seinrøys som var oppskutt med statsbrønnen. Så begynte de å kaste den steinen i havet for å holde varmen. Vi sa at de skulle ikke kaste den." Isteden ble steinen brukt for å bygge ly mot været, en steinvegg på toppen av holmen. Her la de også to joller. Til den ene var det festet et anker. En kjempesjø slo over steinveggen og jollene med ankeret ble kastet over odden og på sjøen.

Etter stormen

Først tredje dagen, torsdag, løyet det. Ved fjære sjø spaknet vinden. Hele været lå i ruiner. Omtrent 70 båter gikk tapt, inkludert joller. 26 av disse var såkalte storbåter. Kun tre båter var i fortøyningene, en listerbåt og to åttringer.

Av 16 rorbuer sto 9 tilbake, men de var nokså ramponert. 34 mennesker omkom, ni ble aldri funnet. Blant de omkomne var fem av seks brødre fra Gåsvær i Herøy. Den sjette broren var ikke i Sandsundvær under ulykken. Tre fedre med sønner omkom også.

Sent den tredje dagen kom de overlevende seg av gårde fra Sandsundvær. I en av båtene skal det ha vært 40 mann. Væreier Evert Johansen hadde vært hjemme i Tenna under uværet. Han fikk Helgelandske Dampskibselskab til å sende en av lokalbåtene utover og fulgte selv med.

21 av de døde ble begravd på et eget gravsted på Herøy kirkegård. Fire ble gravlagt i Leirfjord. De var hjemmehørende der. På Herøy kirkegård er det satt opp en egen bauta over de omkomne.

Gjenstand med historie

Vrakgods og eiendeler var tatt av sjøen og spredt over et stort område. Den avbildete kista var neppe den eneste gjenstanden fra Sandsundvær som drev i land på Skibbåtsvær. Kista hadde tilhørt Kristian Hansen, en av de 32 som omkom i ulykken. Hvordan han lot seg identifisere som eieren vites ikke. Det er ingen navn, initialer eller annet noe sted på kista. Kanskje lå det noe i kista som knyttet den til ham. 26 år gamle Kristian Hansen var i alle fall fra Inderholmen i Gåsvær. Av søskenflokken på seks brødre var fem i Sandsundvær under ulykken. Reidar Moursund skriver at to av disse prøvde å berge seg ved å komme seg om bord i en av storbåtene på havna. For å komme seg ut til denne måtte de bruke en jolle. Denne kantret imidlertid og mennene ble borte. Hvorvidt Kristian Hansen var blant akkurat disse to vet vi ikke, men alle fem brødrene omkom i alle fall i den voldsomme sjøen som slo over de lave holmene.

Det lange oppholdet først i sjøen og siden i fjæra har selvsagt satt sine tydelige spor på kista. Som en kan se av bildet er den opprinnelige brunmalingen stort sett borte. Dessuten er lokket løst og i ferd med å dele seg opp i sine enkelte bestanddeler. Spikre, lås, håndtak og hengsler er sterkt opprustet. Det er stort sett gammel vane som holder kista i hop nå. Museet har flere kister av samme type som er i mye bedre tilstand, og som egner seg mye bedre som representanter for denne gjenstandskategorien. Kista til Kristian Hansen har likevel stor verdi i kraft av opplysningene vi har om omstendighetene rundt den. Dette er et forhold som gjelder i mange sammenhenger. Selv om objektene i seg selv ofte har en relativt begrenset historisk verdi så utgjør de likevel et interessant materiale så snart opplysninger om funnomstendigheter, opphav, bruk, hendelser, steder og/eller personer kan knyttes til dem.

Kilder og litteratur

Paul Emanuel Andersen, i intervju 1951. Helgeland Museum, Herøy.

Reidar Moursund. Sandsundværulykken 22. januar 1901. Ukjent årstall.

Kåre Hansen. "Dæ sto i avisa", 2004.

Amund Helland. "Topografisk –statistisk beskrivelse over nordlands amt, tredje del", 1908.

Håkon P. Holand. "Sandsundværulykka i 1901", NRK 1951.

Elin-Pauline Jakobsen. Sandsundværulykka, 22. januar 1901. I "årbok for Helgeland", 1975.

K. Lund. Sang om den store ulykken i Sandsunvær den 22. januar 1901. I "Årbok for Helgeland", 1976.

Jon Ove Ottesen. "Skibbåtsvær, hvor åpne havet velter", 2001.

Henrik Danielsen Reines. Sang om Sandsundvær-ulykka. I "Årbok for Helgeland", 1975.

Paul Solheim. "Gårdshistorie for Herøy". Utrykt manuskript, Herøy bygdesamling

Paul Solheim. Litt om fiske i Sandsundvær og Skibbåtsvær. I "Årbok for Helgeland", 1984. http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/411147