Eiendommen
Olav Duuns vakre forfatterhjem i Holmestrand ligger på berget over gamle sørlandske, med en storslagen utsikt over Oslofjorden. Det var her forfatteren fant inspirasjon til å skrive sine mesterverk.
Her levde forfatteren sammen med sin kone Emma og deres datter Dagmar et tilbaketrukket liv.
Duunhuset er i dag totalrenovert og er et flott håndverksarbeid i seg selv. Inne i huset finnes mange fantastiske og unike skatter, der i blant en håndgjort spisestue, Emma Duuns egenkomponerte kokebok, Duuns rikholdige bibliotek med skrivebord, datteren Dagmars små håndverk som hun laget mens hun satt på Grini under krigen, og Emmas vakre håndarbeider og kjolene som forteller om datidens snitt og mote.
Hagen
Det dufter av syriner, roser, liljer, timian og Emmas lune eplekake når du kommer inn i Duuns hage en sommersøndag. I den vakre og frodige hagen kan man vandre omkring, eller sette seg ned for å nyte utsikten. En lund med sitater på runde steiner viser at Duun var en mann med sans for både humor og alvor.
Forfatteren
Olav Duun ble født på Jøa i Namdalen i 1876 og døde i Vestfold i 1939. Han debuterte som forfatter i 1907. I 1908 kom han til Holmestrand og begynte som lærer ved Ramberg skole.
Hans hovedverk er seksbinds romanserien Juvikfolket (1918-1923), romanen Medmenneske (1929) og romanen Menneske og maktene (1938).
Duun var nominert til Nobels litteraturpris en rekke ganger fra 1919 av, og i 1925 tapte han den til George Bernard Shaw med én stemme.
Duuns tekster er en del av kulturarven fra 1900-tallet som vi gjerne vil ha med oss videre. Hans fortellinger om menneskene og om forholdet dem , blir ikke foreldet om det kommer aldri så mye nye tider og teknologi. Men det kan heldigvis formidles på stadig nye måter.
Utdrag fra romanen "I eventyre" (1921)
"Det var skinande sommerkvelden, bjølleklang fra marka og myasong kring øyra, og dei to som var på vegen nordover Kjelvik-kleiva, gjekk seint og høgtidsamt, liksom det var for godt ver å gå i, ein skulde heller sette seg ned og halde helg. Og der går ho Elen Vennestad i veg med gutungen sin, sa folk. «ka du går og tenkji på du, Odin?» seier mora. Ho kjente ein liten vaknande rykk i handa; det var så uvant at ho spurte han om noko. «På det at æ berre e sju år», svara han da det hadde vore litt. No skulde han ut og vera hoss folk, no skulde dei få gjætar i Kjælvika òg."
Slik åpner det som kalles "Odin-triologien" i romansyklusen Juvikfolket, og det som ble artikkelforfatterens vei inn til Duuns forfatterskap. Jeg ble så bergtatt og begeistret at jeg bare måtte lese mer og mer og mer...