Vandrebibliotek - for "aandens utvikling"

Myndighetene hadde to mål med skipsbibliotekene. For det første var det et gode for sjøfolk å få tilgang til bøker til havs, som et tiltak for å forbedre fritiden. Fra myndighetenes side var imidlertid det andre formålet enda viktigere: Skipsbibliotekene skulle gjøre sjøfolkene til bedre mennesker. Det å lese bøker skulle medvirke til "aandens utvikling". Myndighetene ville at lesingen skulle utvikle sjømannens interesser "og avlede tanker fra mange fristelser og de mange nedbrytende kræfter og forhold, som møter ham allevegne".

Valg av litteratur
For å nå dette målet måtte man velge bøker med omhu. Denne bokkassen er antagelig fra 1917. Den inneholder først og fremst klassisk norsk skjønnlitteratur; alle de "fire store" er representert, sammen med norske sagn og Bibelen. Av faglitteratur finner man en bok om historie, en om politikk og en om Norges fugler. I dag kan boken "Praktisk haandbog i svømming og livredning" framstå som komisk. For selv om arbeidet for å lære sjøfolk å svømme kunne redde liv ved en sjøulykke, egner vel svømmeopplæring seg dårlig som selvstudium.

Leseglede
Til tross for at skipsbibliotekene hadde en uttalt oppdragende målsetting var de også til glede for sjøfolkene. Leselysten, lesegleden og leseferdighetene varierte mellom sjøfolkene, men for mange var litteratur et kjærkomment innslag i en strevsom hverdag. Sjøfarts¬direktoratet har fortsatt en bibliotektjenesten der norske skip får låne bokkasser. Men målsettingen om "aandens utvikling" er for det meste forlatt og sjøfolks velferd har blitt et mål i seg selv. Bokkassen fra 1917 befinner seg i Norsk Sjøfartsmuseums samlinger.