Katti Anker Møller Kathrine født den 23. oktober 1868
kom til ØSTFOLD og Torsø i 1889.
“Som en blomst vinterstid
ung og yndig kom du hid ......Kai”
Vi bør se hva en kvinnes engasjement fra forrige århundre kunne utrette. Hele sitt liv ville Katti Anker noe mer enn sin egne families vel. Hun så hvilke mangler noen hadde for å kunne oppnå et bedre liv og en bedre hverdag. Liv og lære fra barndomshjemmet, ønske om å engasjere seg i politikk for å oppnå forbedringer for flere gjennom lovfestede rettigheter. Kvinnekampen i datidens demokrati ved å få noe så selvfølgelig som stemmerett på lik linje som mannen, tror jeg vekket hennes unge sinn.
Katti var 16 år og skrev flere brev til sin bror Alf mens han var kadett:
“Jeg kan ad lange omveie hilse dig fra Lisa. Den lappen jeg sender med et stykke av hendes brev, det der står på den ene side skal du lese, det andet ikke; men da jeg antager du leser det alligevel, så beder jeg dig om at glemme det igjen. Jeg synes du er en dumrian som vedblir at narre hende, hun går stadig i den indbildning at du er dødelig forelsket i hende; hun har jo også grund til at tro det.
Jeg var hos præsten idag, det er så mange store naut som leser sammen med mig. Det var en i dag som troede hun kunde opfylde loven. Prosten Hille er mageløs tålmodig, han skjenner aldrig og vil ikke have at vi svarer “efter bogen”. Han spurgte idag: Hva er arvesynden? En dumrian som hed Karen svarede: “Den natturs vanart og dybe fordervelse som er i vor natturs vanart.”
På denne tid hadde de også Verdens Gang og Dagbladet og forholde seg til. Hun skriver ikke bare om trivielle ting. Katti har interesse for politikk. Hennes far, Mix Anker, var Venstremann, men det var med onkelen Wollert Konow, gift med hennes fars søster Ida hun hadde fulgt til et stort møte som ble avholdt på Gjøvik. Hun hørte tale fra ham om statsbudsjett og jury. En annen foredragsholder; Eirik Villum, holdt tale om det samme, men også om kvinnesaken. Katti får på møtet hilse på Verdens Gangs redaktør, Ola Tommessen, men forteller også broren at
“Selve Dagbladet er der òg."
Brevet hennes avslutter hun med:
“Dagbladet har nøiaktigere stortingstidende end Verdens Gang.”
Tenk Katti Anker var bare 16 år og året er 1884.
Det finnes selvfølgelig mange unge i dag som reflekterer over pressens oppslag, men det er vel de færreste av oss som forventer at de på 16 år virkelig lar seg engasjere.
Kanskje en vekker for oss at mye kanskje er som det den gang var. Ta part i saksfremstillinger, vinkle det etter egne partilinjer, likeså mye den gang som nå. At vi må anta at Venstre syn den gang ble bedre referert mer korrekt av Dagbladet, er vel kanskje ikke helt overraskende for oss. Det er vel helst i de aller senere år som jouralistikkens oppslag er blitt tilnærmet like. Og nærmer seg mer skandalepresse, enn som en informativ pådriver til å fremme forskjellene på saklig måte.
Allerede knapt en måned senere skriver hun igjen til broren:
“Karen og jeg skal med til det politiske møde i Gjøvik denne uge. Jeg glæder mig grusomt. Jeg synes jeg ser dig smile og sige: at “småpigene” skal med på politisk møde! Det er da ikke noget for dem, nei de er altfor dumme, de kan blott tænke på pynt og kavalerer.» Å hvor du er vemmelig! Kan du huske, at du isommer svarede, da jeg spurgte dig hvad jeg skulle gjøre ivinter. : “Du skal lære at tenke,” svarede du. Ja, det vil jeg gjerne, men jeg kan ikke tenke på noget uden at jeg har interesse for det, og når jeg nu engang ikke har nogen interesse så kan jeg ergo ikke tenke. Gi mig da en interesse, noget åndelig mad.”
En vil tro at denne siste konklusjon av brevet «åndelig mad», var kvinnepolitikk. Det var noe hun kunne ta for seg av. Selvfølgelig må man også ikke underlå at Alf med litt småmobbing, kanskje eller ganske sikkert, ville at søsteren skulle forstå mer enn pynt og kavalerer. Ikke minst må vi tenke på at kvinnesysler tok meget av tiden. Matlaging var mer enn å gå i butikken, vask av klær mer tidkrevende, for å nevne noe. Vi må ¨huske at foreldrene drev en skole for å fremme elevers kunnskap og se på livet som en stor utfordring med alle muligheter som var der for alle.
At Katti kom til Tørsø, er helt klart fordi de var der hver sommer fra hun var 8 - 16 år. Hun ble gift med Kai Møller 9. januar 1889 i Hamar kirke. Etter bryllupsereise i Italia i 2 måneder, var Kattis uttalelse slik:
“Bryllupsreise er det dummeste som finnes. Jeg tok ikke inn i min bevisthet noe av alt det vakre jeg så - for jeg var altfor forelsket. Kai var flinkere. Han kunne senere fortelle ordentlig og sammenhengende om alt det historiske og klassiske.”
Dette er kanskje en uttalelse fra en kvinne som søkte forklaringer på alt, men gransket seg selv grundig. Om dette er vel forklaringen kanskje at hun var et utpreget følelsesmenneske, hvor fjern historie og fremmed kultur var mer sekundært. Hennes senere bragder og arbeid dreide seg jo om mennesker, da hovedsaklig kvinner og barn. Katti Anker Møller handlet nok ut fra at alt som er bra og rett for oss, er bra for andre. Hun må ha stilt spørsmålet: Hva kan jeg gjøre for andre? Ikke, hva kan de gjøre for meg? Noe mange av oss kan være glad for.
Så forteller hun selv om hjemkomsten til Torsø i et brev til sin dattersønn Kai Mohr, flere år senere:
“Da Kai og jeg kom hjem fra vor bryllupstur, tog vi af på Skjeberg station, det var den første uken af mars og det var akkurat lidt vinter endnu. Peter kusk holdt på stationen med slede og to hester, han vari livrè og der var fodpose og pelser i sleden. Det var “Kora” og “Baldur”, to norske store gulgrå hester med oppstående man. De sprang jevnt og fort og blev aldrig trætte. Da vi kom nedover bakken ved Svarteport, så vi at hele Torsø var illuminert. Det var begynt at bli skymt, så det tog sig prægtigt ud. “Det er som et smykke”, sagde Kai, “ og nu sætter jeg perlen midt i.” Ved indkjørselen stod bestyreren Hans Bjor med folkene, ca. 15 - 20 mand, og der råbte de: “Lenge leve godseier Kai Møller og frue”. To flagstænger stod ved runestenene og likeså ved indgangstrappen - der stod tante Dikka og pikerne. Vi fik varm chokolade og smørbrød og bagefter kom alle folkene ind fra kjøkkenet, hvor de var blevet trakteret med risengrød, og ind i dagligstuen hvor der sto glasser og punch. Abraham Brækhaug ønsket os velkommen hjem og Kai svarte med nogle ord. Og så var det farvel. Og livet begynte.”
Husholdningen uten tekniske hjelpemidler på en stor gård var en utfordring hun taklet ved hjelp av mange. Det var fire-fem hushjelper, en legdepike, gartnergutt, kusk, stallkar, meierske, 10-11 personer i selve huset, samt familiene som bodde like ved: Fjøsfolk, gårdsbestyrer og gartner. Men hun reiste bort i seks uker og lærte husholdning.
“Det var slemt for mig at jeg var så aldeles ukyndig i alle huslige gjøremål som jeg var da jeg kom hit til Torsø.”
”Hjemme synes jeg ikke vi kvindebørn tog hånd i hanke i nogen verdens ting. Hvorfor i all verden satte ikke mor os til at gjøre lidt nytte både her og der? Det trengtes sikkert, og vi havde jo så dårlig råd, så det måtte ha kommet godt med.”
“Jeg vokste op akkurat i den slemme tid da kvindemancipasjonen forargtede alt husarbeide, man skulde studere først og fremst, og mor var derfor forarget om vi ikke fulgte godt med i aviser, eller ikke havde læst den siste artikkel i Nylænde f.eks. Jeg kunde bokstavelig talt ingen ting, og det fik jeg da også svi for så det forslog. Hvor ofte tænnkte jeg ikke: “Den som dog vodste noget!” Man skulde jo ikke bare gjøre en ting, man skulde også med autoritet optræde overfor andre.”
Dette savn om praktisk opplæring i husmoropplæring engasjerte henne til å arbeide for opprettelsen av obligatoriske husmorskoler, for Østfold Husmorskole på Berby (senere Risum), for utvidelse av Statens lærerinneskole på Stabekk - hun satt i plankomitèen - og for kravet om at kosthold og morsarbeid skulle bli universitetsfag.
“I alle de første år på Torsø var det minst en af pikerne som kom i omstendigheter, undertiden 2. Det var en gru at se deres fortvilelse. Man skulle tro de måtte være forberedte på det, men det var de slet ikke. Da de forstod det, var de ude af sig selv af sorg. De bad høit til Gud: La det ikke ske, la det ikke komme.
Det kunde jo ikke nytte at skjende på dem, det var jo lagt til rette for dem at det skulle ske, og hvor skulde de gjøre af sig, hvor skulde de vende sig hen. Gutten var næsten altid forsvundet. Bidrag af nogen slags var det håpløst at tænke på, og hjem til foreldrene var det sidste de vilde. Når jeg nævnte det, gråd de endnu mere. «Hjemme var flere end nok før og hvad vil dem si når jeg kommer slig.”
Det var bare sort fortvilelse.
”Pikerne var gjennemgående bra, søte og snilde og overmåde arbeidsomme, ikke værre end andre mennesker - og så skulde en sådan skjæbne ramme dem, i så ung alder, ofte næsten bare savidt voksne. Havde de enda gjort noget stygt, men kunde man egentlig sige det?Jeg spekulerede og spekulerede og forsøkte at finde på udveier.»
Nok engang kan vi se Kattis nærhet til mennesket. Rett/galt? Følelsesmennesket Katti glemte vel aldri forelskelsen, lysten. Gutten var borte nesten alltid, men to hadde de vært, mente hun nok. Og vi vet at i de tider ble de ilagt bøter. d.v.s. i noen prestegjeld ble dette fjernet på sent 1800 - først i dette århundrede. Registrert som uægte i kirkebøkene. Men Katti Anker Møller så nok at barna var ekte de og. Hun som vi så nok ikke forskjell på uægte og ægte barn. De var nok som nå stort sett greie, med et og annet lite busfrø. Født til denne verden med behov av kjærlighet og omsorg, men også rettigheter og respekt.
I 1899 skriver hun:
“ Jeg syntes ikke jeg kunne fortsette at leve sådan som jeg gjorde. Hver dag gik, jeg utrettet ingenting, mitt liv løb ud i sandet. Nu var jeg 30 år, mine barn var ikke lenger ganske små. Barnedrapene i avisene kaldte stadig på mig. nu må du ikke vente lenger. Du forstår at nu må du rykke ud. Jeg er langt ude i livet, og endnu er jeg ikke begyndt. Min samvittighet pinte mig stadig, men hvordan skulde jeg gribe det an? Det er så meget du skulde ha gjordt. Vær ikke ræd, gå på.”
Så kom branden.
"Jeg var sikker på at det var Guds svar til mig.»
Hovedbygningen på Tørsø brandt ned til grunnen like før året 1900. Soveværelset til den engelske guvernanten, Geraldine Ridell, var det ilden oppstod antagelig ved at noen tynne bluser hang for nær en godt oppfyrt vedovn. Nå flyttet familien til Oslo, Kai Møller var nettopp valgt til stortingsmann for Venstre fra 1900 til 1903. De bodde i Bygdø Allè 13.
Katti skriver selv:
” Alt hvad jeg har utrettet har jeg gjort til ære for min mor.”
Og vi vet til gavn for mange.
Se bare hennes merittliste:
1901 Første artikkel om ugifte mødre i “Nylænde”
1901 Foredrag om ugifte mødre
1902 Første mødrehjem i Parkveien 9 i Oslo
1904 Med på å stifte Norske Kvinners Nasjonalråd
1904 Bok om kvinnelig hygiene etter N.K.N.s møte
1904 Internasjonalt kvinnemøte i Berlin. Foredrag om ugifte mødre på dette møtet
1906 Nytt og større mødrehjem i St. Olavs gt. 26 i Oslo
1906 Foredragsreise om ugifte barns rettsstilling
1906 Barnehjelpsdagen - kr. 60.000,- til barnehjem i Oslo
1909 Mødreforsikringen
1913 Første artikkel om fosterfordrivelse
1915 Barnelovene vedtas
1915 Foredrag i Stemmerettsforeningens Klubb om “Moderskapets frigjørelse”
1916 Kampen for kommunale fødehjem. Barselhjemutstillingen
1917 Sarpsborg Fødehjem åpnes
1917 Jordmorutdannelsen. Foredrag i Nasjonalrådet
1918 Reform av hustellundervisningen - “Mødrefag”
1919 “Kvinnens fødselspolitikk” Foredrag i Venstrekvinnelaget
1920 Internasjonalt kvinnesaksmøte i Oslo - og internasjonal annerkjennelse
1922 Oversettelse av Maria Stopes brosjyre “Til de overanstrengte mødre”, 1924 Det første mødrehygienekontoret åpnes i Oslo.
Kilde: Mohr: Katti Anker Møller - En banebryter
Artikkel i Østfold Historielags hefte nr. 50 WiwaR