• (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)

Djupt inne i skogen

På 1800-talet kom ei jakt etter skattar i fjella på Sunmøre. I dei ville Tafjordfjella venta dei å finne mykje, og det første funnet var i Kvithamrane.

Gammal gruvedrift i Tafjord

I Norddalsfjella finst mange spor etter menneske i eldre tid. Dei mest ruvande er gøymt i skogen i fjellet sør for bygda Tafjord. Fjellsida her er nesten uframkomeleg, men frå Bjønnatjønna (ved campingplassen) finst ein uthoggen veg, no delvis øydelagd, som fører opp til 400 meters høgd i Kvithamrane. Plutseleg dukkar opp svære steinmurar i den tjukke skogen. Byggverka er så overraskande at vi får kjensla av å kome fram på tempelruinar i ein søramerikansk jungel. Og skatten dei leita etter her i Kvithamrane var titanjern.

Den første gongen vi høyrer om titanjernmalm på Sunnmøre var på Fiskå med prøvedrift minst frå 1757, og elles var det på 1700-talet noko uttak både på Bergsøya og Sjøholt. Ordet titanjernmalm kom neppe i bruk før midt på 1800-talet, då ”titanjernstål” vart lansert og skapte nærmast ein skjerpefeber etter slik malm. I Vetafjellet på Sjøholt begynte eit engelsk selskap å bryte jernmalm ca. 1870. Det same skjedde i Tafjord.

Kvithamrane

Malmfeltet Kvithamrane i Tafjord låg så gøymt at det må ha vore bygdefolk som oppdaga det. Alt i 1869 ser vi at malmen vart analysert av ein Patterson i eit engelsk laboratorium. Prøvane viste god kvalitet. I 1870 tok dei til med anlegga for gruvedrift oppe i hamrane. Vi reknar med at det var eit engelsk selskap som stod bak, men veit lite om kven dette var. Det måtte byggast store anlegg både i fjellet og ved fjorden. Det er ikkje lett å skjøne behovet for alle dei enorme steinmurane der oppe, fleire er nesten 10 meter høge og 20-30 meter lange. Var det plattformar for løypestreng, malmlager, arbeidsbrakker? Når dei bygde noko på den tida, vart det skikkeleg gjort, det ser vi 140 år etterpå.

Som eit eventyr for tafjordingane

Arbeidet vart leia av engelskmenn. I ein  gammal rapport ser vi at ni mann var i arbeid, og m.a. veit vi at Erik Reiten frå Fjørå var anleggsslusk i gruva. Dei nytta boring og sprenging med krut (kanskje dynamitt). Etter ei synfaring i1928 skriv geolog J. Stadheim at der var linser og striper av god malm ca. 1-2 meters tjukkleik. Der er så bratt og skogvakse at først hausten 2009 vart gjennoppdaga at det er mura opp heile fire platå, alle av veldige dimensjonar, i nivå frå 275-490 m oh. Der er to gruver, den øvste går 20 m inn i berget. Malmen derifrå vart "styrtet ut" står det, og stansa på eit platå lenger nede, med taubane vidare til kaia for malmskipa. Utskipinga skjedde ved naustplassen ”Sundet”.

Kvifor stansa det så brått?

Malmen vart frakta til England som stykkmalm for smelting, truleg blanda med raudjernstein frå Bilbao og brukt i panserstål. Malmen inneheldt 48 % jern og 17% titansyre. I Tabeller vedkommende Norsk Bergværksdrift i aar 1871-1879 står at i 1871-1873 hadde Tafjord jerngruver ein produksjon på 21 800 centner (1100 tonn), til verdi av 3600 specidaler. I åra etter finst ikkje meir i offisielle statistikkar. Det ser ut til at etterspurnaden etter titanstål gjekk kraftig ned, helst på grunn av at trua på dei gode eigenskapane til dette stålet vart svekka (ca. 1874) etter laboratorieforsøk. Smelteverka valde så å bruke malm som det kosta mindre å handsame. Det vanskelege terrenget kombinert med dårlege reservar, kan også ha spela inn. Den beste malmen var uansett utminert, og gruvedrifta i Kvithamrane stansa nok opp for godt.

Rett ovafor Kvilhaug ved Tafjordelva fanst lenge restar av den store Wivian-låna, der den engelske sjefen og kona hans budde så lenge drifta varte. Namnet kan kome frå industrimagnaten Wivian, så det er uvisst om han som budde der heitte det. Utskipingskaia og taubanemottaket forsvann av tsunamien i Tafjordulykka 7. april 1934.

Kjelder:
Geis, H.P. 1968: Norges jern- og titanforekomster. NGU. Fagrapp. No BA 7907
Heltzen, Anders M.: Bergverksdrift på Sunnmøre i gammel og ny tid. Bergverksmuseet nr. 10. Kongsberg, 1996.
Kleiva, Ivar (red): Grunn og Gror. Norddal bygdebøker, bind 3. s. 37-39
Stadheim, J.F.: Kvithamrene rett opp for Tafjord. NGU. Fagrapp. No.BA 2618, 1928
Stadheim, J.F. 1938: Tafjord Titanjernforekomster. NGU; Fagrapp.Bergark. No.BA 945
Vogt, J.H.L.: Norges jernmalmforekomster. NGU nr. 51, 1910
http://www.ngu.no/kart/ores/
Informantar: Bergmeister Per Zakken Brekke og Ove Eide.
 

2 comments

  • Fantastisk bilder og fengslende fortelling! Ville tro at industri i slike bratte fjellskrenter var umulig!
  • Det finnes både Sølv og Gull på Sunnmøre:). Og mange gamle koselige seterhus (sel)

Share to