Båten var en stokkebåt – uthulet av en stor eikestamme. Det var i og for seg ikke så sensasjonelt, det finnes mange stokkebåter rundt omkring i Norges land...
Men denne båten var spesiell på mer enn én måte. For det første var den ganske stor, ca 5 meter lang og 70 cm bred. For det andre var båtens skrog veldig tynt – enkelte steder bare 2 cm tykt (målt i 2005). For det tredje er det hugget ut pent formede håndtak foran og bak i båten. Disse må ha vært til stor hjelp ved ferdsel i Siljanvassdraget, hvor det tidvis var nødvendig å bære båten over land, ved eid og strie stryk.
Funnet av båten ble meldt inn til Universitetets Oldsaksamling i 1935 av Treschow, som eide området der den ble funnet. Oldsaksamlinga prioriterte ikke til å komme for å se på båten, og anbefalte Treschow å henvende seg til Fylkesmuseet for Telemark og Grenland (nå Telemark Museum, Skien). Denne bortprioriteringen hadde sannsynligvis sammenheng med mangel på midler i tillegg til mangel på kunnskap om båten. Man antok at den måtte være fra middelalder eller seinere, som så mange andre norske stokkebåter. Dette hang trolig sammen med den forseggjorte og ”moderne” måten båten var laget på.
Båten ble tatt inn i samlingene til Fylkesmuseet i Telemark og Grenland (Telemark Museum, Skien) i 1937, og ble plassert i den samferdselshistoriske utstillinga i et av uthusene på Søndre Brekke Gård i Brekkeparken. Der hadde den en anonym tilværelse frem til 2005, da Siljan Historielag fikk svar på prøver de hadde sendt til C14-analyse de hadde sendt til et institutt i U.S.A. Svaret som kom fikk både historielaget, Telemark Museum og Norsk Sjøfartsmuseum til å fatte ny interesse for Stokkebåten fra Lauv-vannet i Siljan. Den nye dateringen var nemlig 240 (+/- 70) e.Kr.
I Norge er det bare ett båtfunn som er eldre enn dette – ”Sørumbåten” fra Sørum kommune i Akershus. Stokkebåten fra Siljan – ”Lauvbåten” – er altså Norges nesteldste båt!