Tekst av Tom Jørand Bauer
Disse fire nøstene er laget av hamp og grisebust, og de skal ha tilhørt Åse Bøler, den siste heksa som ble brent i Nes. Det skjedde i 1637. Ifølge tradisjonen hadde hun gjemt nøstene under stakken da hun sto på bålet, som ikke ville ta fyr. Til slutt forsto de som sto for henrettelsen at noe var galt og ville undersøke henne. Da kastet hun nøstene langt, langt av gårde, mens hun fremsa en besvergelse. Så lenge nøstene ble liggende ufunnet, skulle det være uår i Nes, sier en variant av tradisjonen. Så langt nøstene ble kastet, skulle det ikke vokse korn på flere hundre år, sier en annen. I fogderegnskapet for Øvre Romerike 1643 kan vi lese at det ble beslaglagt to kyr etter trollkvinnen Åse Bøler som var blitt henrettet. Kyrne var verdsatt til 5 ½ daler, mens mestermannen (bøddelen) fikk utbetalt 7 daler for sitt arbeide. Med andre ord ingen god butikk for myndighetene.
Det var flest kvinner som ble tiltalt for å ha drevet med trolldom. De utroligste tilståelser fremkom etter at disse kvinnene var blitt torturert. Ikke bare hadde de inngått en pakt med djevelen, men de hadde også hatt seksuell omgang med ham. De hadde dessuten utøvd magi som hadde skadet folk, dyr og eiendom. Man må formode at også Åse Bøler ble torturert for å tilstå.
Den demonologiske lære (dvs. læren om djevlene) ble særlig utviklet av Thomas av Aquinas (1225-1274). Fra slutten av 1400-tallet kom det trykte bøker om demonologien. Den mest kjente av disse er Malleus Maleficarum – ’heksehammeren’, som ble utgitt i 1486. Dette var en ”håndbok” med anvisninger i hvordan man skulle forfølge og torturere trollfolk.
Reformasjonen i Norge innebar ingen forandring i synet på trollfolk. Luther selv ville ikke vise dem noen barmhjertighet; heksene skulle tortures og brennes. Den dansk- norske forordningen av 1617 ”Om trollfolk og deres medvitere” fastslår at de som omgås med djevelen skal dømmes til døden uten nåde. De fleste trollfolk i Danmark og Norge ble dømt etter denne forordningen.
Brenningen foregikk ved at heksa eller trollmannen ble bundet til en påle. Så ble det lagt ved og kvister rundt og tent på. Det ble en grusom død. En annen metode var å binde offeret fast til en stige. Når bålen brant godt, ble stigen veltet inn over bålet. Ofte besvimte offeret straks av den sterke smerten og heten og fikk en mindre smertefull død. I Norge var det vanlig å la den som skulle brennes, få drikke seg full, noe som kanskje kan ha dempet smertene. Sagnet om Åse Bøler, om bålet som ikke ville fate og at hun kunne kaste nøstene, tyder det på at det var en påle hun var bundet til, og at hun deretter ble brent på den mest grusomme måten.
Brenningen av Åse Bøler er en hendelse som forteller om det brutale menneskesynet man hadde i 1500- og 1600-tallets Europa. Flere hundre tusen mennesker ble brent på bål. I Norge ble mer enn 300 trollfolk henrettet, de aller fleste av dem var kvinner. I datidens samfunn var bålbrenningen en folkeforlystelse omtrent som giljotineringen under den franske revolusjon.
Den siste som ble brent som heks i Norge, var Johanne Nilsdatter i Troms i 1695. Det ble fortsatt ført trolldomssaker utover på 1700-tallet, men ingen av disse endte med dødsdom. Trolldomslovene ble ikke formelt opphevet før i 1842.
Trollnøstene er i dag en del av samlingene ved Gamle Hvam museum.