Denne digitale fortellingen foregår innenfor ett fotografi tatt av fotograf Per Adolf Thorén i 1869. Bildet tilhører Mjøsmuseets fotosamling.
Nedenfor finner du teksten som du kan høre i den digitale fortellingen.
Jeg synes det er fascinerende å kikke på gamle fotografier. Det er lett å tenke seg at de er frosne øyeblikk fra livet for lenge siden – fanget av fotografen.
Blant de eldste fotografiene i fotosamlingen til Mjøsmuseet finnes dette gruppebildet fra gården Rogneby i Østre Toten. Året er 1869. Men kan vi lese hverdagen ut av dette bildet?
Hvem i all verden ville bære ut finstolene for å drikke kaffe på gårdsplassen? Det er vin i glassene, men ingen skåler.
Fotografen heter Per Adolf Thoren. Han tok mange bilder av østnorske landskap og gårdsmiljø. Thoren har fotografert flere gårder på Toten. Bildene hans er nøye komponert. Det ser ut som han ikke overlot noe til tilfeldighetene. Et fellestrekk er at alle på gården blir stilt opp på tunet. Familiene sitter i stuemøbler med duk og dekketøy. Tjenestefolket står i bakgrunnen.
De alvorlige ansiktene forteller at fotografering var en sjelden begivenhet. Kanskje har de stått der i timesvis? Hva tenkte de om denne nyvinningen – var de utålmodige etter å gå tilbake til arbeidet? Eller stolte over å bli fotografert.
Brødrene Even og Johannes Sund Rogneby eide Rogneby på dette tidspunktet – det må være dem som sitter bredbent i forgrunnen. Sønnen til Johannes het Adolf og ble senere ordfører i Østre Toten. Han var 15 år dette året – kan det være han som står bak sin far?
Lenger bak i bildet står hele huslyden på gården stilt opp - i behørig avstand til familien. Alle som arbeidet på gården denne dagen i 1869 er med: Drenger, husmenn, dagarbeidere og tjenestejenter.
Dette er storbøndene på Rogneby som viser seg fram. Eller er det kanskje Thoren som viser fram bøndene på Toten slik han så dem?
Er det virkeligheten – eller er det en komposisjon?
Bildet formidler forskjellene i det gamle bondesamfunnet.
Det er et strengt komponert tablå – men samtidig et øyeblikk frosset for ettertiden.