• Photo: Ingvil Grimstad (Opphavsrett)
  • Photo: Ingvil Grimstad (Opphavsrett)
  • Photo: Ingvil Grimstad (Opphavsrett)

Dåpsfatet i Skodje kyrkje

 

Ein døypefont består av to deler, font og fat. Det er fatet som er tema her, men først nokre ord om fonten. Døypefonten er nyklassisistisk i forma og laga i tre. I dag er han kvitmåla med djupe vertikale gullmåla relieff. Denne fargen fekk han truleg under vølinga i 1908. Då fonten var ny, sannsynlegvis til innviinga av kyrkja i 1860, var fonten lysegrå med gulldekor.

Det er ein relativt liten font, og følgjeleg er fatet også ganske lite. Det måler 28,5 cm i diameter, er 9 cm djupt og har ein liten glatt brem på 3 cm. Her finns ingen ornamentikk, med unntak av ein smal litt oppheva ytterkant på bremmen. Dette er ein såkalla sikkekant, som vernar bremmen mot bøying og slag. Snur vi fatet opp ned minner den sylindriske forma om ein flosshatt. 
 

Døypefonten er plassert i koret, ved vestveggen, noko som er heilt vanleg. Koret med høgalteret er som oftast vendt mot aust, mot soloppgangen og Jesu tilbakekomst. Tradisjonelt er det denne delen av kyrkjeromet som står nærast Gud. Skodje kyrkje har eit slikt austvendt kor. 
 

I tidleg kristen tid var det eit klart skilje mellom det mørke kaos utanfor, og det lyse kosmos inne i kyrkja. Inngangsportalen og vievatnet, som ein skulle dyppe hendene i og korse seg med, skulle mane vekk dei onde åndene og minne kyrkjegåarane om frelsa i dåpen. Her stod også dåpsfatet. Det var utenkeleg å ta med seg det udøypte barnet, som jo var ein heidning, heilt fram i koret. Fata var helst laga i tre, men dei vi har bevart er i stein. Fatet var forma som ein kalk eller ein gral, til minne om kjelda i Paradis. Ved reformasjonen blei døypefonten gradvis flytta fram til koret.

I 1860 var det for lengst vanleg å plassere døypefonten i koret, slik som i Skodje kyrkje. Utforminga minner også her om ein gral.
Fatet er laga i forsølva messing, det ser vi av den svake gulraude fargen som slår gjennom sølvbelegget. På undersida er det gravert inn ei lita innskrift: Arbeidet den 21de April 1879 af Hendr. O. Helgesen. Sjølv om vi må bruke lupe for å lese skrifta fører dette oss to steg vidare. Vi blir kjent med tida det vart laga, og han som laga det.

Dersom Helgesen leverte fatet med ein gong det var ferdig arbeidet er det sannsynleg at den første dåpsdagen med dette fatet var søndag 2. mai 1879. I følgje kyrkjeboka vart tre born døypte denne dagen. Det var Knud Andreas Bastian Olesen, f. 1.4. 79, Lovise Oluffa Karoliussen f. 23. 01. 79 og Karen Marie Salkjeldsvik f. 03.11.78.
 

Dei tre borna hadde mest sannsynleg kvite lange dåpskjolar. Dei lange kjolane symboliserte at dei skulle vekse med si tru og si tvil. Det var framleis ikkje vanleg å markere kjønna med lyseblå eller rosa silkeband. Det kom først etter 1900. Det einaste som skilde dei to jentene frå gutane var den vesle hua. Jentene sine huer var enklare, sydd i to eller tre stykke, medan guten si var sydd i seks eller tre stykke. Og så vart guten, i vårt tilfelle Knud Andreas, døypt først.

 I kyrkjeboka er vesle Karen Marie oppført som uægte barn. Det var ho ikkje åleine om, men det vitnar om ei anna tid. Livet kunne verte vanskeleg for desse borna. Karen Marie var faktisk allereie døpt då ho vart boren til kirka. Det skjedde i heimen 8. november, av ein nær mannleg slektning. Kanskje verka ikkje Karen Marie heilt frisk då ho vart fødd. Dersom lege eller jordmor var til stades, var det dei som utførte nøddåpen.
Ein frykta at ein ikkje skulle kome så langt som til kyrkja og dåpsdagen. Bakgrunnen for dette var synet på barnet som berar av arvesynda, fram til det vart frelst i dåpen. Med lang og farleg reiseveg gav dette grobotn for ei heil rekke rituale. Stål og salmebok i barnet si seng skulle verne mot onde makter, og inne i dåpskleda vart det putta sider frå salmeboka eller Luthers Katekisme. Dersom ein reiste sjøvegen burde dei få smake sjøvatn, så dei blei gode sjøfolk seinare i livet.
Heimedåpsritualet var å seie fram: ”O herre Jesu! Annam dette barn!”, og så døype barnet i Faderen, Sonen og den Heilage andes namn. Til slutt skulle ein lovprise og seie opp Fader vår, på same måte som ved barnedåp i kyrkja. Den endelege dåpen i kyrkja var ei stadfesting av heimedåpen. Ritualet for Karen Marie var altså noko annleis enn for dei to andre borna.
 

Hendrik Olai Helgesen vart fødd i Ålesund i 1856. Foreldra hans var innflyttarar frå Bergen, der eldste bror hans, Cornelius, vart fødd. Far var blikkenslagermester Herman Helgesen, mora var Alida Lorenzen Helgesen. Verkstaden må ha gått bra, for dei hadde eit stort hushald i Ålesund med fleire svennar, slektningar og tenestefolk. Hendrik sjølv vart døypt i den då nybygde Ålesund kirke. Både kyrkja, og dåpsfatet han vart døypt i, vart øydelagt i den store brannen i 1904. 
 

Helgesen er eit kjent blikkenslagernamn i Ålesund, og både yrke og namn har gått i arv. Vår Helgesen er ei litt mindre kjent grein av familien. Bror til Hendrik, Cornelius, tok over faren sin verkstad. Vår Hendrik starta for seg sjølv, og gav verkstaden over til sonen sin, Henrik Olai. f. 1890. Verkstaden låg i Skutvika. Denne Henrik flytta så med heile familien til Nøtterøy utanfor Tønsberg i 1926. Sonen hans igjen, Henrik Olai f. 1923, fortsette handverkstradisjonen der.  

Vi kan altså fastslå at dåpsfatet er eit blikkenslagerarbeid. Frå midten av 1800 – talet var desse handverkarane først og fremst knytt opp mot fiskeriet. Dei laga hermetikkboksar og kasser til fisketransport. Kassene vart fylde med fisk på kaia, og blikkenslageren lodda igjen loket før kassa vart sendt til Portugal eller Spania.

I 1879 var Hendrik berre 23 år. I Folketellinga av 1875, fire år tidlegare, står han oppført som svenn. Vi veit ikkje nøyaktig når han blei mester med eigen verkstad, men første barnet hans vart fødd i 1885, og det er sannsynleg at dette skjedde i den tida han stifta familie med Cathrine Marie. 1879 var kanskje litt for tidleg. Eg vil tippe at han då framleis jobba hos faren. Fatet var nok heller ikkje noko svennestykke, då svenneprøva innebar å lage damphette, skipslanterne og kjele i kopar. Koparkjelen står i dag hos barnebarnet på Nøtterøy.
 

I alle høve vart han rekna som svært talentfull. At han fekk statsstipend for å reise til verdsutstillinga i Chicago i 1893 kan stå som prov på det. Dette var tida då vikingskipa vart funne, og der fekk han mellom anna sjå ein tru kopi av Gokstadskipet. Det må ha vore ei fantastisk reise for ein ålesunder på denne tida, og han heldt foredrag i Ålesund handverkerforening då han kom heim. 
 

Det vesle fatet har ei enkel oppbygging. Det er sett saman av tre metallstykke, som er falsa og lodda. Falsane er synlege på undersida av fatet, og dei er fint og rett utført. Det er likevel noko forunderleg ved det. Når fatet står i fonten er det som om det er ei aning for djup, slik at bremmen ikkje får kvile på fonten. Dei aller fleste dåpsfat har ein slik kvilande brem. 
 

Det er fleire mogelege forklaringar på dette. For det første var dette ikkje det opphavelege fatet for fonten. Det gjekk heile 19 år frå fonten vart laga til Helgesen sitt fat vart sett inn. Kvar dette første fatet har funne vegen, og korleis det såg ut er usikkert. Om eg skal tippe har heller ikkje Helgesen sett dette gamle fatet. Då ville det kanskje vore lettare å tilpasse måla. Den unge blikkenslageren var avhengig av nøyaktige innvendige mål og klare instruksar. Noko kan ha gleppe i målinga, men han kan også ha tenkt at han ville ha det sånn. Kanskje tenkte han på det praktiske ved at ein då lettare kunne løfte det av. Ein må også rekne med at dette var eit ganske uvanleg oppdrag, og at ei slik landsens kyrkje ikkje hadde all verda med ressursar. 
 

Dåpsfattradisjonane har endra seg gjennom tidene. I den første kristne tida var det vanleg med heil neddykking, også i Norge. Døypefata måtte dermed vere store. I byane gjekk ein vekk frå skikken med heil neddykking allereie på 1200 – talet, men i bygdene heldt ein på mykje lenger. Kanskje så lenge som fram til 1700 – talet. Ein kjenner til eit stort døypekar frå Hjørundfjorden, med eit botnmål på 60 cm i diameter. Dette var av messing, men dei var oftast av tre. Barnet skulle dyppast tre gonger i vatnet, heilt nakent. Dette måtte vere risikabelt for den nyfødde, som kanskje allereie hadde reist langt i dårleg ver.

Her i Norden var slike klimatiske årsaker viktige når ein etterkvart gjekk over til dagens dåpsmåte, med tre gonger overøysing på hovudet til barnet. Med denne skikken begynte dei mindre fata å dukke opp. Dei hadde gjerne avrunda botn, slik at det skulle vere lett å fylle dåpsvatn i handa. Vårt dåpsfat har ikkje avrunda botn, men det er til gjengjeld ganske djupt. 
 

Dåpsfatet i Skodje kyrkje har mange historier, men teier om dei fleste. Det er enkelt og lite. Det er solid, og det har gjort nytte for seg i 131 år. Den finaste historia er kanskje den om det innrissa namnet og datoen som for alltid vil knyte det som har skjedd, og det som stadig skjer, til ein ung og dyktig handverkar som i det daglege laga fiskekasser.

Share to