• Photo: Nina Jorunn Brekke (Opphavsrett)

Solglytt 1909 : Sann lukka ( 21 november )

Svik ikkje dine idealer.For kvar gong du det gjer, skapar du deg ulukka; men for kvar gong du er deim tru, skapar du deg lukka.

                             Solglytt

Nr.7    Sundag 21 november 1909    1.aarg.


                         Sann lukka.


Kor fagert livet ligg framfyre ein i barndomen!
Eg hugsar eg drøymde meg livet som ein hildrande eventyrheim, der alt laag lauga i sol.
Og sanneleg var ein lukkeleg ogso daa, - lukkeleg, av di ein var so skuldlaus.
Men ein skyna ’kje, at dette var lukka, difor gjekk ein paa leiting etter henne; men mange tok galne vegen og fann ikkje fram.
Kvi gjeng det so tidt so, og kva skal ei gjera for aa vinna dette, som gjev ein alt det ein lengtar etter?
No er det tvo meiningar um kva lukka er, og difor ogso tvo vegar.
Sume trur seg aa finna lukka i svir og drykk og ulivnad, og det ser rett ut til, at dei hev det gildt og. Dei er so glade og kaate, at det er nett som inkje vantar.
Og med sjølve seg tenkjer dei visst, at gildare kann dei ikkje faa det.
So lenge dette stend paa, ja.
Men etterpaa, korleis er det daa? Aaja, so lenge ungdomslysti, og ungdomskrafti er der, so lenge er det lite som vantar.
Men naar ho er øydd, daa tore det henda bjølla fær ein annan laat.
Daa vert det sutring og klaging yver kor vondt livet er. Og daa skuldar dei Vaarherre for, at han stellar det so vrang for deim.
Men dei tenkjer aldri yver, kva den verkelege grunnen er. For grunnen er, at dei søkte ’kje lukka paa rette stad, - dei søkte ikkje den sanne lukka.

Spør ein slik, um han kjende seg heilt sæl, daa han ”spela basen”, so vil han svara, at heilt lukkeleg var han ikkje, og etterpaa var han so usegjeleg tom og fredlaus, men han gjorde det lel, av di hans vonde hug drog i den leid.

Men kvifor drog hugen i den leidi? Jau, nett av same grunn, som naar ljugaren lyg, til han trur sjølv.
Han vin seg til aa høyra det paa den maaten, tildess han trur det er sanning. Han vert tilslutt so forderva at han kann ’kje liva utan lygn.

Og slik med alt vondt. Me ven oss so til det vonde, at det vert til natur hjaa oss. Daa fær den vonde hugen slik magt i oss, at me tilslutt lyt vakna – av fylgjerne. Men daa er det i seinaste laget, for daa er lukka kvorvi, ofte for aldri meir aa venda attende.

Ser de, denne maaten er altso raadlaus, av di han ikkje gjev varig lukka, og det er den mannaborni hilar og lengtar etter. –

Flestalle veit godt, kva som er rett, og kva som er gale. Samvitet kann jamvel ofte avgjera det. Aldri hev me nokon gong, naar me gjorde det som var rett, kjent oss tom og ulukkeleg.
Nei, daa kjende me ei sæl, varm kjensla, som aldri kvarv.

Kor gamal du vert, so vil du minnast det gode, du gjorde, med hugnad og glede.
Eg tarv ikkje segja meir, du forstend det er det aa gjera det gode som skapar lukka. Eg segjer gjera, for um du veit det gode, so skapar ikkje det lukka.

Og so var det dette, eg vilde segja: Svik ikkje dine idealer. For kvar gong du det gjer, skapar du deg ulukka; men for kvar gong du er deim tru, skapar du deg lukka.

Legg so lukka paa lukka, med det du gjer det gode, so vinn du livsens store lukka, som botnar i sann fred, livslyst og livsgleda!

Men kanskje du er av deim, som trur dette er raadlaust?
Eg veit det gjeng an aa liva , so ein vinn denne lukka, og likevel vera glad ungdom, glad som ingen annan.
Eg kjenner sume slike ungdomar, og likevel torer eg segja; dei er av dei gladaste.

Men hugs: Dei gjer aldri anna enn det dei trur er rett, og som dei kann gjera med rolegt samvit.


Du, som no er ung, ja kanskje skal byrja ungdomsaari, du veit kva som er rett, og eg vonar, du ogso vil det.
Men so gjer det og.
Eg segjer det endaa ein gong: berre paa den vis kann du verta heilt lukkeleg.

Tru ikkje, at dette er berre fagre, men tome ord; nei tak det for det det er : livsens røyndom.

Gakk so til verket med heile di unge, sterke tru, so gjeng det mest av seg sjølv, med litt god vilje, og tilslutt vert det til natur hjaa deg, so det kunde ’kje falla deg inn aa gjera det onnorleis. –


Endelig: Kor finn du helst denne lukka? ”I heimen der hyggjer seg barnet best”, segjer han gamle Ivar, og han sagde alltid sant.
Eg er viss um, at um eg vart hundrad aar, so vart heimen det kjæraste lel. Heime kjenner eg ”bygder og bol og berg i so ymse rader,” ”der var dalar og lidar nog, der lur og bjøllar klunga; der var kjenningar i kvar ei kraa.”
Difor: Ofte minnest eg mi gamle grend, naar eg framand uti verdi stend, heimlaus, frendelaus og lito kjend og likar paa leiken illa.”

Eg forstend ikkje desse, som kann vende fædralandet ryggen og liva i aarevis, ja oftast heile livet ute i vidheimen der vester.
Av og til høyrer ein daa og, at dei lengtar, og eg er redd dei lengtar meir enn det lydest.
Eg er viss um, at det vert ’kje med ei taara eller tvo den dagen dei dreg avstad.
Men det tenkjer dei ’kje yver, fyrr det er for seint.
Difor meiner eg ungdomen burde tenkja seg betre um, fyrr han reiste.
Dei maa ’kje tru at dei kann koma att, naar det lid paa, og so skal alt vera like bra.
Me hev visst alle sett, at mange, som kjem att, reiser att straks.
Kvifor? Jau, dei er framande vortne millom kameratarne sine, - dei er lausrivne fraa heimstaden sin, og so vert dei fredlause og rotlause, og ofte vert det daa dubbelt tungt; for den fred dei leitar etter, fann dei ikkje; dei hev att berre eit saart minne um kvorvi lukka. –

Difor vil eg raada deg: Elsk heimen med ungdoms heite traa; for berre der kann du verta heilt lukkeleg!
Ofra deg for heimen din, for ingenting vert ein kjærare enn det ein ofrar seg for.
Bygg heimen din, so du under graahaarskruna finn fred og sæla der.

Men bygg han av sveittedraaparne dine !
Bygg han ljos og rein, - rein for alt som sulkar og kastar skuggar yver tilværet ditt !

Daa skal du sjaa, det gjeng an aa liva i heimbygdi og, ja, at det er berre der det gjeng an, sjølv um laut liva i ”trange kaar”. –

Njot so lukka di, medan du hev ho, for ellest kann du verta snytt for heile greida.
For lukkestunderne kjem oftast, naar ein minst ventar det, og daa gjeld det aa fata deim fyrr dei er løypt fraa ein.

Og lukka kjem so ymse, snart paa ei vis, snart paa ei onnor. Du kann med ein gong kjenna deg so nøyd, - ei sæl skjelving bivrar gjennom hugen din, og gledestrengen tonar underleg ljos og mild inni sjæla di.

Daa er du lukkeleg.

Skuv so ’kje dette fraa deg som noko for smaatt, for barnslegt!
Gjer du det, so snyter du deg sjølv for ei solstund i livet.

Hugs paa : Det er just det aa vera barn, som gjev den sanne lukka.


                                                                        L.


Bladstyrar: Anna Fitje

 


Ortnevik Ungdomslag vart skipa i 1904, og lagsavisa Solglytt har eksistert sidan 1909.
Talrike skribentar og redaktørar har forma innhaldet i dei handskrivne bøkene.

Ironi eller djupt alvor – tolkar vi tekstene rett?

 

Share to