I Kristiansand, som ellers i landet, var det på begynnelsen av 1900-tallet fattigdom og nød. Dette ga seg blant annet utslag i ”skoløse” barn som uteble fra skolen. I skolestyrets arkiv finner vi et brev som nettopp tar opp dette problemet. Brevet er datert 5. november 1912, og er stilet til skolestyret i byen. Det er underskrevet av medlemmene i tilsynene ved flere skoler, blant annet Kongens gate og Tordenskjolds gate skoler.
Sykdom og arbeidsledighet
Avsenderne ser med bekymring på ”at Børn i stor udstrækning holder sig borte fra skolen”. ”Ved nærmere Undersøgelse i Vedkommende Hjem viser det sig i de fleste Tilfælder at aarsagen til Forsømmelsen er Mangel på Skotøi”, heter det videre. Årsaken til barns manglende skotøy var enten sykdom eller arbeidsledighet blant foreldrene. De hadde simpelthen ikke råd til å skaffe barna noe å ha på beina, og følgene av det ble uteblivelse fra skoleundervisningen.
Ba om penger
For å bøte på problemet med manglende sko til skolebarn foreslo tilsynene at skolestyret skulle søke bystyret om en bevilgning på 2-300 kroner. Pengene skulle gå til sko til barn der hjemmet ikke selv kunne skaffe ”midler til Skotøi tilveie”. Videre ble det understreket at beløpet kun skulle anvendes for hjelp til ”virkelig trængende”.
Om skolestyret tok forespørselen fra tilsynene videre er vi usikre på. Bystyret tok i alle fall ikke opp saken de nærmeste årene. I korrespondansen fra skolestyret de etterfølgende år finner vi ingenting om manglende sko, men under krigen ble det atter et problem. Også da holdt barn seg hjemme på grunn av manglende fottøy. Forsyningsnemnda delte ut sko til trengende, men det var langt fra nok til å dekke behovet. Derfor var det kun de som behøvde det mest som fikk sårt tiltrengt skotøy. I mars 1945 var det for eksempel over 1800 barn som ønsket sko, mens forsyningsnemnda bare hadde 60 par og dele ut. I formannskapets arkiv finner vi mange søknader om tildeling av sko. I en av dem ber søkeren om søknaden blir innvilget slik at ”gutten kan komme seg på skolen”.
Denne historien kan minne oss om at noe som i dag er så selvsagt, nemlig å ha sko å gå i, ikke var det for bare noen generasjoner siden.