Vaarlengt.
1
Høyr kor det veks kor det saman seg hopar
i stigande velde og vaskar og sopar.
Ei lenger kann vinteren tvingande tøyma
dei skapande krefter som vaardagen gøymer.
2
Det brusar og brakar, det sukkar og styn
fraa fossande elvar lik toredyn.
Det jagar og hiv utfor stupbratte flog
og skundar mot dalen, fraa fjell og skog.
3
No knutar er løyste, og brotne er band
som vinteren la med si iskalde hand.
No krefter som kjenner at yrkje deim ventar
mot friheit og ljos dei stundar og lengtar.
4
Og vaarmorgons sol yver glitrande fjord
fram kallar til liv alt fagert paa jord.
Um alt som er vænt, som er livsfriskt og ungt
ein tone seg sveiper - av lengsla so tung.
5
Sjaa vaardags gull yver grønkande grend
det leikar so lint, alt i bløming snart stend.
Og vakstrarne reiser seg – opnar sin knupp
i sittrande stunding mot solljoset upp.
6
Snart vaarkvelden hildrande ligg yver vollar
og angen fraa blomarne hugen min trollar.
Eg kann ikkje lenger mi lengsla dylja
men tankarne lyt eg paa flugti fylja.
7
Kva er det for tonar i lufti skjelv
Som lokkar og dreg fraa skog og fjell.
I vaarkveldens graafagre halvmyrker brusar
daarande songar – um sæla susar.
8
Høgt uppe i lidi der gauken gjel
ei hulder stemmer sitt strengespel.
Dei tonarne er det som fram til meg finn
og legg denne lengten i hjarta inn.
9
Kven er du fagre – slik magt du hev
aa knyta meg inn i ditt tonevev.
Reint du skynar min hug aa vinna
og all min truleik til deg aa binda.
10
Aaa jau – eg kjenner deg – ungdomsdraum
- mi framtidsvon – du veks deg til flaum.
No vaarnatti løyner deg, men eingong eg ser
deg – sumardag – lysa yver all mi gjerd.
T.
Bladstyrar: Anna Fitje
Ortnevik Ungdomslag vart skipa i 1904, og lagsavisa Solglytt har eksistert sidan 1909.
Talrike skribentar og redaktørar har forma innhaldet i dei handskrivne bøkene.
Ironi eller djupt alvor – tolkar vi tekstene rett?