Offerøksa fra Halsen

En usedvanlig oldsak
På midten av 1970-årene ble det anlagt bilveg fra Halsen og sørover langs vestsiden av vatnet frem til Hestnessetra. I en grøft gravd i forbindelse med dette arbeidet fant hytteeieren Inga Schille-Wulff en steinøks som hun senere overleverte til Vitenskapsmuseet. Gjenstanden viste seg å være en 11,5 cm. lang skafthulløks av tett, tung grå sandstein (T 21527) som på det bredeste måler 4,8 cm. med et klart avrundet tverrsnitt. Skafthullet er bikonisk (”traktformet” på begge sider av gjennomhullingen) og dette måler 1,5 cm. i midten av den rette gjennomboringen mens ytre omkrets måler 2,5 cm. På oversiden kan det ses at ytterkanten av skafthullet er utvidet v.h.a. prikkhogging og bortsett fra noen få små avskallinger og skrammer på den slipte overflaten er redskapets tilstand meget god. I distriktet er det kjent flere funn av såkalte enkle skafthulløkser fra sen yngre steinalder og eldre bronsealder, d.v.s. omlag 2000-1700 f.Kr., men eksemplaret fra Halsen skiller seg fra de øvrige både m.h.t. råstoff, formtrekk og lokalisering i landskapet. Til forskjell fra de mer ”ordinære” skafthulløksene som har blitt funnet ved fjordene er Halsen-øksa dekorert med to avrundede, plastiske og symmetriske folder på smalsidene. Disse utskjæringene begynner på høyde med midten av skafthullet og strekker seg 2 cm. mot nakken og fortsetter ned til undersiden. På begge smalsider er det symmetriske orneringer ca. 3-5 cm. fra eggen. Mot oversiden har utsmykningene form som to divergerende streker hvor den bakerste peker skrått inn mot fremre del av skafthullet og danner en slags komposisjon med foldene. Ned mot undersiden blir strekene rette og parallelle. På oversiden ses også en kort linje fra kanten av skafthullet og ut mot en sidekant. I eggen ses to avrundede hakk, men disse behøver ikke å være bruksspor; vi kan snarere se for oss at de ble laget med vilje.

En økseofring?
Frem til industrioppblomstringen i Valsøyfjord tidlig i det 20.århundre representerte det vi i dag omtaler som Englivatnet to adskilte innsjøer. Den nordligste og minste av disse het Tjønna og ved Valen ca. 500 m. sørøst for Halsen var denne skilt fra Liavatnet eller Englivatnet. En demning og et magasin ved utløpet til Grytåa på østsiden av sistnevnte vatn sørget for å forsyne trelastindustrien på Enge med vasskraft, og reguleringen skapte Englivatnet slik vi kjenner det i vår tid. For å rekonstruere landskapet i sen yngre steinalder eller eldre bronsealder må vi derfor se for oss et annerledes naturmiljø: Tjønna ville da som nå ha vært et skogsvatn omkranset av furu- og lauvskog, og Halsen var sannsynligvis et våtmarksområde som strakte seg fra tjønna og nordover mot Hestnesdalen. Den gang kan vatnet også ha vært noe større enn det Tjønna var like før neddemmingen. Skafthulløksa ble funnet i en grøft nær vatnet og dette antyder at den kan ha ligget nokså djupt i myr nær dagens vannkant. Funnsituasjonen gjør det relevant å anse gjenstanden som intensjonelt nedlagt like ved bredden på tjønna. Til tross for at selve øksa er makeløs er sammenhengen funnet ble gjort i velkjent i skandinavisk arkeologi. Tusenvis av gjenstander fra steinalder, bronsealder og jernalder har blitt påtruffet i sjøer og myrer, f.eks. i samband med landbruksaktiviteter som torvtekt, grøfting og nybrottsarbeid. Skikken med å legge ned eller senke saker i våtmarksområder i rituell eller religiøs øyemed var svært utbredt i yngre steinalder. Den ornerte skafthulløksa fra Halsen er et vitnesbyrd om at tilsvarende offerhandlinger fant sted også på Nordmøre i denne perioden.

Ved Tjønna
Det er flere forhold som indikerer at Halsen-øksa var en gjenstand utenom det vanlige, - som den mjuke bergarten og størrelsen, - og funnomstendighetene antyder at det ligger en svært bevisst handling bak deponeringen, - helst et religiøst motiv. Vi kan se for oss at redskapet var skjeftet med et skaft av hardt og seigt tre, f.eks. hassel som det må ha vokst rikelig av i sørhellingene. Kanskje var dette skaftet også kunstnerisk tilferdiget den gang øksa ble båret frem til Halsen? Og hvem var vedkommende som bar våpenet? Ble øksa ofret av eieren alene og i taushet eller ble gamle formular resitert eller sunget mens en menneskehop overvar den viktige gjerningen? Det er umulig for oss å gjenskape selve foreteelsen og de bakenforliggende forestillinger, men det er ikke utenkelig at den vakre øksa var en verdig gave eller gjengjeldelse til en guddommelighet som ble knyttet til vatnet og våtmarken. I sen yngre steinalder var tamdyrhold og jordbruk trolig et viktig aspekt ved samfunnene på Nordmøre. Kan offerøksa ha noe med grøde eller misvekst å gjøre? Eller skal den settes i forbindelse med makter som hersket utenfor ”bygda” ved fjorden og som påvirket ville dyr og fangstlykke? Vi kan anta at Hestnesdalen var et like naturlig bindeledd mellom fjord og fjell da som nå. En enkel skafthulløks funnet på Hestnes rundt 1869 viser at det holdt til folk ved Straumen der i samme periode. Kan hende var det noen fra denne bosetningen som først formet øksa fra sandsteinsemnet og senere stod for nedleggelsen. Sammenstrypingen ved Halsen og vatnet der kan også ha markert en slags terskelsone hvor landskapet igjen åpner seg mot fjell og veidemark. Dette kan i sin tid ha hatt stor betydning og kan ha gjort Halsen og Tjønna til et innviet sted.

Et verdifullt tilskudd – blant mange
Ovenfor har det blitt reist kun noen få spørsmål, og tolkningsmulighetene er mange. Et lite omtalt enkeltfunn som den ornerte skafthulløksa fra Halsen kan med god grunn anses som et vesentlig bidrag til den kulturhistoriske og erfaringsreligiøse dimensjonen i nettopp dette landskapet. Gjenstanden har egenverdi som spor etter folk som for nærmere 4000 år siden livnærte seg ved de samme fjorder og under de samme hamrer som oss, men funnopplysningene og det egenartede våpenet tilfører mang en eksotisk ingrediens til tolkningen av noe som skjedde på Halsen i sen yngre steinalder eller i eldre bronsealder. Takket være oppmerksomme og meddelsomme finnere kan tilfeldige arkeologiske funn som dette berike oss med perspektiv på mennesker, samfunn og hendelser i en fjern fortid, men likevel på så nære steder.