Bohemens Død. Hans Jæger, 1854-1910

Kunstkritikeren, forfatteren og vennen Jappe Nilssen var tilstede ved Hans Jægers dødsleie. Et par år etter Jappes død, skrev hans niese, Erna Holmboe Bang i 1933 en lengre artikkel i Dagbladet som hun kalte ”Bohemens død”, basert på onkelens erindiringer, og brev i hans eie. Mot slutten av artikkelen gjengir hun den lett bisarre og burleske historien fra Hans Jægers dødsleie.

Legene rådet Hans Jæger til å bli liggende på Ullevål sykehus etter den mislykkede kreftoperasjonen. Erna Holmboe Bang forteller: ”Men han fandt på at han vilde ”hjem” d.v.s. til et usselt hotellrum øverst oppe i Tostrupgården. Også her skulde han møte liten forståelse. Verten var rasende og sa, at hans eiendom ikke var til å dø i. Hans Jæger kunde imidlertid med kontrakten i hånden bevitne at værelset var leiet til den 1ste og at han hadde full rett til å dø i sitt eget kammers. Overfor et så slående argument måtte verten gi sig, så meget mer som der ikke var noen utsikt til at han vilde overleve den 1ste.

Ennu kan jeg huske den aften da min onkel, som dengang bodde hjemme hos oss, pr telefon blev kalt til hans dødsleie. Men først mange år senere fikk jeg høre hvorledes det hele var gått til. Det var en av de siste dager i måneden. Da han kom inn hadde fru Henrik Lund sittet med den sykes hode hvilende på sin hånd. Han lå med lukkede øine. Frem og tilbake i værelset raste en kvinne, som skrek at hun visste Jæger eide 600 kr. som lå i en kommode og som hun hadde lovlig rett til, og hvis hun ikke fikk dem på flekken vilde hun kaste sig bums ut gjennem vinduet. Hun vilde også ha alle hans manuskripter og brever. Utenfor på gangen vandret rastløst op og ned en forsoffen maler, som trodde å vite at den døende var i besittelse av en ½ flaske whisky eller iallefall en skvett på en flaske. Han vilde inn. Men blev hver gang vist døren. Sandelig kunde Hans Jæger ikke  få dø i fred. Under hele dødskampen hørte man utålmodige skridt ute på gangen. Hans Jæger måtte også ha hørt dem, for da min onkel trådte in åpnet han øinene og sa fullt bevisst: – Farvel, kjære Jappe, takk for ditt vennskap!
Like etter sa fru Lund som trofast hadde sittet ved hans side – Nu døde Hans Jæger. I forvirringen som opstod, så maleren sitt snitt til å komme inn og snappe whiskyflasken til sig.

[...] Da min onkel senere fortalte Edvard Munch om dødsscenen gjorde det så heftig inntrykk på ham at han malte sitt ypperlige billede ”Bohemens død”. 

Jappe Nilssen sendte i januar 1910 et brev til Edvard Munch, i dyp fortvilelse på egne vegne. I brevet forteller han også, med grovkornet realisme, om den dødsdømte Hans Jæger. Da Erna Holmboe Bang i 1946 redigerte og utga brevvekslingen mellom Jappe Nilssen og Edvard Munch, ble dette brevet utelatt.
Her er det nå, hundre år senere.