100 røde telefonkiosker er vernet rundt om i landet. Lurer du på om kiosken hos deg er vernet? Du finner adressene på: www.telemuseum.no/verneplanen
Norges lille røde
Telefonkiosken – et rødt hus fylt med minner; glede og sorg, frustrasjon og kjærlighet.
Min far fortalte meg om da han mistet sin mor på slutten av 60-tallet, da måtte han stille seg i kø foran telefonkiosken nede ved togstasjonen for å ringe sine søsken om den triste nyheten.
Da han var ferdig med samtalene og gikk ut, så klappet de i som sto i køen han på skulderen og ga han noen trøstende ord.
Tenk alle de minnene som er rundt dette lille røde huset. På 60- og 70-tallet var det mange som ikke hadde telefon hjemme i stua, ja det var opptil to års ventetid på å få telefon, hvis du ikke var lege da.
Jeg kikket på noen gamle avisutklipp fra 30 og 40-tallet om telefonkiosken. Der fant jeg mange sinte leserinnlegg, som: Menn synes det var forkastelig at kvinner okkuperte kioskene med ”tant og fjas”, når menn med viktigere ærender sto utenfor og ventet på tur.
Ja, det burde være egne telefonkiosker forbeholdt menn, sa en annen.
Jeg var tenåring på 80-tallet. Vi brukte ofte telefonkiosken som et møtested, det var som et kommunikasjonssenter, der vi kunne kontakte alle. Vi hadde jo telefon hjemme også, men den sto så sentralt til i huset, så alle hørte hva vi snakket om. Også var det jo så dyrt. Det var kun viktige beskjeder som skulle formidles på den telefonen. Telefonkiosken derimot, den kunne vi tulle og tøyse i.
Den vekker minner. Har du noen minner fra telefonkiosken?