Før turen til Norge hadde Kristian konsentrert seg om å utbre pietismen på hjemlige trakter. Blant annet sørget han for å få stengt Københavns teater, og sendte dermed også Ludvig Holberg ut i lediggang.
Norgesoppholdet førte likevel til at Kristian fattet mer interesse for nordmennenes ve og vel. Blant annet hadde den utbredte tiggingene gjort inntrykk. Kongen ba derfor stattholderen i Norge om å komme med forslag om hvorledes dette problemet kunne utryddes.
Vi bør vel kanskje ikke heller se helt bort i fra at de mange møtene med «uopplyste» nordmenn også virret i bakhodet på kong Kristian, da han den 13. januar 1736 bestemte seg for å innføre konfirmasjonen. Selv om liknende ritualer hadde blitt praktisert tidligere, var det først fra dette tidspunkt av at det ble laget et felles regelverk for hele det dansk-norske riket. Forordningen om konfirmasjonen slo også fast at ingen kunne bli konfirmert før de hadde fått opplæring i kristendomskunnskap.
Konfirmasjon og skole
Der hvor det ikke allerede fantes skolebygg, var det prestene som fikk ansvaret for at undervisningen ble gjennomført. Koblingen mellom konfirmasjon og skole var for øvrig vel forberedt fra myndighetene sin side. For allerede i 1735 hadde stiftsamtmennene og biskopene blitt bedt om å kartlegge mulighetene for å bygge skoler og skaffe lærere i Norge.
Svarene fra disse øvrighetspersonene hadde til dels vært negative. De mente at det ville bli vanskelig å få befolkningen med på å bekoste utbygging av skolevesenet. Likevel fant myndighetene i København ut at de ville gå videre med saken. Så den 23. januar 1739 ble den første norske skoleforordning sendt ut.
Reaksjonene fra Norge kom raskt. De gikk på at det ville bli umulig å skaffe lærere nok til å sette i verk en slik omfattende skolereform. Heller ikke var det økonomi til å sette den ut i live. Kongen ønsket imidlertid ikke å legge seg ut med nordmennene ved å pålegge dem nye skattebyrder. Derfor ble det utarbeidet en revidert forordning. Forordningen, som ble sendt ut den 5. mai 1741, tok hensyn til mange av de innvendingene som var kommet fra Norge. Her ble ansvaret for organiseringen av skolevesenet i større grad overlatt til prest og menighet i det enkelte prestegjeld.
Finansiering
Mange nordmenn led under uår og misvekst på denne tida. Tidspunktet for kostnadskrevende reformer var derfor langt fra gunstig. Likevel ble skoleforordningene fulgt opp – også her på Sunnmøre. For allerede den 19. september 1741 innkalte prost A. E. Hjort i Ørskog prestene på nordre Sunnmøre, samt fire menn fra hvert sogn, til et møte på Sørneset med dette som tema.
På møtet ble det altså drøftet hvorledes den nye skoleforordningen skulle praktiseres i vårt distrikt. Sannsynligvis var også presten i Borgund, Augustin Meldal, til stede på Sørneset denne dagen. Iallfall gikk Meldal straks i gang med å skaffe midler til drift av et skolebygg på prestegården.
Og støtte fikk han: Amtmannen på Molvær, Christian Sohlgaard, bidro med 500 riksdaler, og handelsmannen på Hundsvær, Albert Ulrichs, bidro med 50 riksdaler til et legat for skolen. I tillegg ble der regnet med årlige bidrag fra sogneprest og kirketjenere, frivillige gaver, samt vokspenger, kollekt og innsamlinger i kirkene i sognet. Dette forslaget til finansiering av skolen ble så oversendt biskopen i Bergen. Og den 17. november 1742 ga biskopen sin tilslutning til prosjektet.
Skole for fattige
Ganske nøyaktig ett år seinere, den 25. november 1743, kunne sognepresten ønske de første elevene velkommen til Borgund fri- og fattigskole. Bygninga var da plassert på prestegården i Borgund. Elevene fikk kost og losji ved skolen, og hvert kull hadde undervisning i 2 – 3 måneder.
Borgund fri- og fattigskole ble drevet uten opphold hele året igjennom. Det første året den var i virksomhet, var det 23 barn som fikk sin undervisning her. Det ble gitt opplæring i kristendomskunnskap og lesing. Utgifter til lærebøker ble helt og holdent dekket av skolen. Også dette var i tråd med bergensbispens anbefaling: skolens fremste formål var å bidra til at også fattigmanns barn fikk kunnskap om den kristne lære. For å få dette til, måtte de kunne lese. Seinere ble også skriving innført som eget fag. Dermed ble Borgund Fri- og Fattigskole et viktig redskap i arbeidet med å utrydde analfabetismen på Sunnmøre.
Sunnmøre Museum
Som læreanstalt for dem som kom fra karrige kår, har Borgund fri- og fattigskole i dag en velfortjent plassering på nabotomta til prestegården - Sunnmøre Museum i Borgundgavlen. Og den staselige bygningen har fremdeles ett og annet å lære fra seg; om levekår og lærekår; og om kunnskapsformidlingens rolle, i tidligere, og langt trangere, tider - enn vår.