Fortellingen om en utvandrerkvinne. Poesiboken

Rebekka var det femte barnet, av åtte, av Bendiks Marcus Heide og Anne Kathrine Nilsdatter. Hun var født i Trondenes den 11 oktober i 1875. Familien bodde på Grytøya. Livet var barskt i de dager. Det bestod av slit for å få endene til å møtes. Ungene måtte tidlig ut i arbeid for å hjelpe til i familien. Rebekka var ikke som alle andre. Hun ønsket en bedre fremtid for seg selv. For å få penger til å reise til Amerika hengte hun tørrfisk i flere år. For å spe på sparepengene, tok hun i mot søm for andre. Rebekka var regnet for å være en habil sydame. Pengene sparte hun til billetten over. Legenden om denne sterke kvinnen forteller at hun motsatte seg slektens ønske om at hun skulle gifte seg med en fjern slektning, og at hun derfor var ekstra motivert til å komme seg ut og bort fra Grytøya. Det var ingen andre i den nære familien som nærte de samme drømmene som unge Rebekka, men hun holdt fast på sitt. Hun ville ut.

Rebekka var konfirmert i Trondarnes kirke. Det var en røff rotur over fjorden for å komme seg i kirken på den tiden.

Før hun dro anskaffet hun seg en Poesibok. I den fikk hun familie og slekt, venner og naboer til å skrive en hilsen. Boka eksisterer den dag i dag. Det er Rebekkas barnebarn Rosalie som eier boken i dag, som et kjært minne. Boka befinner seg i nærheten av Keene i Nord-Dakota. Stedet der Rebekka slo seg ned og begynte det møysommelige arbeidet med å dyrke jorden.

Minner

Boken er sårt lesestoff. Det er mye smerte mellom linjene. Hva skriver en til en kjær søster, datter eller venninne når det er lite sannsynlig at ens veier skal krysses igjen?

Ord faller ikke så lett for hånden i en slik stund. Likevel har Rebekka hatt boken med seg, og fått mange til å nedtegne en hilsen i den. Hun hadde nok tenkt fremover, Rebekka, tenkt at hun kunne trenge noe å minnes sine kjære ved, så hun har tatt seg bryet med å få de som verget seg til virkelig å sette seg ned og skrive en hilsen. Derfor er dette mer enn en minnebok. Dette er et stykke kulturhistorie. Boka forteller om hvordan mennesker henvender seg til hverandre i en stund der ord blir fattige og tomme.

Det sterkeste utsagnet i boka er det som kommer fra Rebekkas far, Bendiks Markus Heide II, som var født 10. mai 1833. Han var sønn av Hans Fyhn Heide fra Harebakken i Kasfjord og Olava Hansdatter fra Aun. Bestefaren til Bendiks hadde virket som lærer i Kasfjorden. Han het Claus Christian Heide. Om han sies det at han opprinnelig skulle bli prest og studerte i kongens by, København. Han skadet den ene foten sin, under ikke klarlagte omstendigheter, og den måtte amputeres. I den tiden måtte en prest være lytefri, og da måtte Claus gi opp studiene sine. På sitt ene trebein reiste han nordover for å starte en annen karriere, nemlig som lærer. Så at bonden og gårdbrukeren Bendiks var skrivekyndig var ikke rart. Ikke at han var en mann av kirken heller. Rebekkas far har skrevet et vakkert stykke poesi til datteren sin. 

Til afskje
Fordi jeg dig elsker og har dig
saa kjær
om bøn nu til gud jeg af
hjertet frembær
han alltid deg lede og følge
I hvor du enn ferdes og kommer
paa jord
saa husk dog at herren er nådig og god: han vil deg visst aldri
forlate
Rebekka min datter jeg glæmmer
deg ei: Gud fryde ditt hjerte
med naade og heild saa lenge
du lever på Jorden
Ja gud velsigne dig for vad du har været for oss det ønskes av mig din ringe fader

Bendix Heide
Bjørnaa.23 aug 1901

Med sirlige bokstaver har han nok sittet i lyset av stearinlyset eller oljelampa og skrevet. Da Rebekka tok farvel med foreldrene, var hun 26 år. Hun var voksen. Det er lett å forestille seg farens fortvilelse der han sitter bøyd over skriveriene. Det kan ikke ha vært lett å slippe datteren av sted uten å vite hva hun gikk til. Hun skulle reise til andre siden av jorden. Hun kunne ikke språket og hun kjente ingen der. Det er ikke vanskelig å forestille seg farens uro.

Øverst på arket har faren skrevet overskriften: Til avskjed. Det er noe endelig over det. Noe ufravikelig. Hun, Rebekka skulle reise. Det var ingen forsikring om at hun kom tilbake. Hun skulle stå på egne bein nå.

På samme tid var hun voksen og kunne bestemme over seg selv. Han skriver som om han aldri skal få se henne igjen. Virkeligheten skulle bli annerledes.

Brevet avspeiler at Bendix var en sterkt religiøs mann. Han satte sin lit til at Gud ville passe på hans elskede datter. Til at brevet er skrevet i 1901, tar Bendiks i bruk sterke ord for å beskrive sin kjærlighet til datteren. Han forteller at han elsker henne og har henne kjær. Det var uvanlig da, med så sterke ord om følelser, spesielt fra en mann.

Livet

Familien regner med at Rebekka dro med båt over til Canada, og derfra tok seg ned til USA, som så mange andre nordmenn gjorde på den tiden. Det har vært vanskelig å finne ut akkurat når Rebekka landet i Amerika. Hun har selv fortalt til barna sine at det første hun husker var at det amerikanske flagget var heist på halv stang. Det viste seg senere at det var landsorg for president William Mc Kinley, som ble skutt 6 september 1901. Han døde den 14.september, og det er skikk å vise landesorg ved å heise flagget på halv stang i 30 dager. Med seg på reisen hadde hun sin kjæreste eiendel, symaskinen. Det familien imidlertid vet helt sikkert, er at hun kom med tog inn til Grand Fork i Nord Dakota, og at hun jobbet som værelsespike i et av hotellene der frem til 1903. 

For Rebekka ble ikke livet i Amerika noen dans på roser. Rebekka møtte en nordmann fra Sigdal, Nils Halvor Rolfsrud, som hun giftet seg med i 1906. Han hadde allerede fått sine 164 mål med land, og Rebekka tok land som støtet til hans part. Nils hadde et arbeidsuhell da han skulle ta ut kull fra et dagbrudd. Dette gjorde at han ødela det ene beinet og ble delvis krøpling. Familien fikk fem barn - Halvor 1906, Agnes 1908, Ragna (Rena) 1910, Erling 1912 og Hanna 1915. Hanna er enda i live. Gården som Rebekka og Nils startet i små kår drives nå av Halvors sønn Harold. Den har vokst seg til 5000 mål i dag og drives av Harold og hans sønner. Gården har inntekt på kjøttproduksjon og noe avling av ymse slag, samt en liten oljebrønn.

Hjem 

Rebekka skulle få se sin elskede øy en gang til. I 1913 tok Rebekka og Nils sine da 4 barn med seg og reiste den lange veien hjem til Grytøya. De reiste med ”Kristianiafjord” fra New York til Bergen. Derfra reiste de med tog. Den opprinnelige planen var at familien skulle forbli i Norge, men de oppdaget fort at med Nils helse var mulighetene enda mindre i Norge enn i Nord Dakota. De hadde ikke brent alle broer, gården var leid ut mens de var borte. Anne Olsen fra Grytøya ble med dem tilbake til USA. Hun skulle hjelpe Rebekka med barna. Da de kom tilbake startet familien et lite hotell med restaurant i Watford City, i tillegg til at de drev gården. I 1920 døde Nils, og Rebekka satt igjen som enke med ansvaret for fem barn. Hun døde i 1935.

Båndene til Norge

Brev gikk i trofast trafikk mellom Norge og USA i alle år. Nå er det kontakt med den tredje generasjonen, det vanskelige leddet. Felles fortid er blitt fjern, og det er ikke mange naturlige bindeledd. Likevel er det mange fra Trondarnes, Grytøya og Vesterålen som har besøkt, og fått besøk av etterkommerne til Rebekka Heide.

6 comments

  • Det er viktig med slike "ekte" historier for å gi oss linken til fortiden. Spennede og fint fortalt.
  • Dette gir nyttig historiekunnskap. Rebekka må vært en sterk og målbevisst kvinne. Antakelig kom det mange som henne til Amerika. Kanskje nettopp derfor har landet lykkes i mange ting.
  • Nesten umulig å forestille seg hva et "nytt" liv innebar - på godt og ondt. Fint skildret. Lærerikt - Vemodig.
  • Kjempegodt skrevet!!! Virkelig en rørende historie. Det at hun reiste til Nord Dakota var antakelig ikke så merkelig. Det var mange norske og nordnorske i den staten og fortsatt regner 20 % som norske.
  • Så artig at du deler slike historier,og spesielt morsomt blir det for meg som holder på med slektsgranskning... Jeg har aner som går tilbake til grytøya....så dette var virkelig koselig lesestoff.... :-)
  • Det var da trivelig å høre athistorien kunne være til glede. Og kanskje insoirasjon?

Share to