Min adresse er som før, opp en trapp og inn en dør….

"Hilsen Rita, 8 år" stod det på den ene siden. Den lille jenta kjenner jeg fremdeles, men nå rager hun 1,80 over bakken og har fordoblet vekten sin siden den gang. Som et manifest stod ordene der: - Min adresse er som før, opp en trapp og inn en dør. 

Jeg ble sittende og se på ordene, og tankene fløy til steder de ikke hadde besøkt før. Var det sånn at vi den gangen tenkte at vi for alltid skulle bo på det samme sted? At adressen min skulle være uforandret slik at de gamle vennene mine kunne finne meg når de kom på besøk? Jeg strøk over siden i minneboka, i dype tanker. Jeg kunne formelig kjenne at tenkenyven mellom øynene ble dyp.

Min adresse har forandret seg mange ganger opp gjennom årene. Hadde jeg ikke flyttet vel mange ganger i forhold til en gjennomsnitts nordmann? Det å komme fra utkanten gjorde at noen adresseendringer var nødvendige ettersom vi ikke akkurat vasset i skoletilbud. De som ville opp og ut ble tvunget hjemmefra i ung alder.

Tankene flyttet seg enda lengre bakover i tid. Det er det fine med tanker, de er plastiske i forhold til tid og rom. Mine tanker gikk nå til den aller første adresseforandringen min, kanskje også den mest dramatiske, og den som har gjort meg til en eksilflyktning i eget land. Og bare for ordens skyld, sånn at vi snakker om det samme:

Eksil, utlendighet eller landflyktighet er det å leve utenfor hjemlandet sitt. Begrepene blir ofte brukt om dem som er tvunget til å forlate landet, enten fordi de er dømt til det eller fordi de ikke er trygge der.

Eksil kan òg brukes i løsere betydning om folk som mer frivillig har bosatt seg utenlands, men holder på den nasjonale identiteten sin, for eksempel «eksilnordmenn» eller «eksilfinner». Dersom store deler av ei folkegruppe drar i eksil, blir det kalt en diaspora Wikipedia.

Denne definisjonen er snever. Den mangler et begrep som heter ”drevet vekk”. For det var det beboerne på Haugnes ble, drevet vekk gjennom stadig vanskeligere levekår.

Selv om jeg ikke var tvunget til å forlate landet mitt så ble jeg drevet vekk fra mitt paradis fordi andre trengte det til militære oppdrag. I andre land enn Norge har mange opplevd slik fordrivelse. Når jeg velger ett så sterkt begrep som eksil, er det fordi det opplevdes dramatisk at en hel bygd ble radert ut av kartet med et pennestrøk, av en som toet sine hender og betalte med 30 sølvpenger. Den historien har vi hørt før! Vi ble en diaspora som fortsetter å være Haugneskarer i eksil.

Det var den gangen lille jeg, Beate 7 år, var en brikke i det storpolitiske spillet Norge var med på som en del av Nato-alliansen. Jeg ble et tidsvitne fra den kalde krigen. Året var 1966. Det hadde vært nervepirrende episoder; som da USA og Sovjet nesten tørnet sammen i Grisebukta og storskremselet selv, atombomben, på et tommeltrykk nær var avfyrt. Jeg bodde i mitt barndoms Paradis. Stedet som var kjemisk renset for ulykke, annet enn når store nyheter nådde oss i skumringstimen når radioen med trolløyet formidlet nyheter fra den store verden. Mor var varm og nær, og hadde et hav av tid. Det var lekeplasser overalt som bare ventet på at vi unger skulle komme ut om morgenen, for så å returnere til hjemmebasen når behovet for mat og tørre klær ble påtrengende. Fantasien blomstret. Det vi manglet av materielle gjenstander, tok vi i rikt monn igjen i fjæra, lyngmoen og i bakkeskråningene. Barneparadiset mitt var fullt av sanseinntrykk med både lukt, smak, syn og hørselsinntrykk som har satt dype spor. Det blir kanskje ekstra sterkt med minner som ikke kan gjenoppleves, fordi de ugjenkallelig er borte? Ja ikke vet jeg, men mitt barndomsparadis var en sterk opplevelse.

Haugnes, min hjemplass lå på nordspissen av Andøya, og så langt nord i Nordland fylke at fylkesgrensen måtte gjøre en sving for å få øya mi med i fylket. Allerede med morsmelken hadde jeg fått inn at stedet var ofret og at bygda skulle avfolkes. Den beslutningen var tatt allerede i 1953 da det ble besluttet at en av Nato-flyplassene i Norge skulle lokaliseres akkurat der bygda mi lå. De lokale politikerne hadde slitt seg i håret og lurt på hvordan de skulle få til vannløsninger og havneutbygging som monnet. De fete fiskebankene et steinkast ute i havet og Golfstrømmen rett utenfor molokanten ga grobunn og løfter om vekst hvis bare infrastrukturen kom på plass. Beslutningen om å legge flyplassen akkurat til Andøy kommune ble hilst med akklamasjon. Nå ville det bli sving på det meste, tenkte nok politikerne … og det fikk de grundig rett i.

Det var bare en bitteliten ulempe ved avtalen. Den forutsatte at den lille bygda øst for Andenes i første omgang avstod fra både innmark, utmark og torvmyr, noe som betydde at flere familier måtte flytte. I tillegg ble det byggeforbud i bygda, og det lå i kortene at resten av bygdas 350 personer skulle eksproprieres. Jeg var på den tiden ikke i stand til å uttale ordet ekspropriere, men jeg skjønte at mine dager i Paradis var talte.

Det var slett ikke med lett hjerte at jeg så grunnmuren bli ferdig i huset som skulle bli min andre adresse. Snarveien 22C hadde verken navn, nummer eller bokstaver på den tiden. Det var bare en stor byggeplass med regulerte tomter rundt en lekeplass, helt nede i flomålet på østsiden av Andenes, og med utsikt mot det forhatte gjerdet som Nato hadde satt opp og som gjorde det umulig å bruke raskeste vei til Haugnes, langs stranden. Det ble vaktpost og meldeplikt, passerseddel og kontroll for å komme gjennom den strengt hemmelige flyplassen for nå å reise på besøk, ikke bo der.

Haugneskarene var lovet en ny vei langs fjæra som kompensasjon for den de mistet, men det løftet hadde nok politikerne glemt da NATO satte foten ned for sivil ferdsel over flyplassen. Haugnes ble langsomt strøypt, og da mamma og pappa fikk en lastebil til å kjøre flyttelasset til nyhuset på Andenes rett før jeg begynte min skolekarriere, så hadde Haugneskarene fått nok. De ba om å bli løst ut. Ba om ekspropriering med henvisning til brutte løfter. Det var for slitsomt å reise den dårlige veien under fjellet som nå var det eneste alternativet når de skulle på jobb. Kastevinder og snøføyka gjorde at mannfolkene ofte verken kom seg på jobb eller hjem igjen. Og vi skal huske på at vi befinner oss 70 km ute i havet fra fastlandet og i et særdeles stormfylt område.

På 1970 tallet ble forresten Andenes kjent fordi vinden rullet asfalten av veien akkurat over det verste kastevindsområdet. At veien var bygget opp over terrenget og at fundamentet var for dårlig, kom ikke frem. Vinden fikk tak under asfalten og skrelte den av; lengden på veistrekningen har vokst med årene som i alle andre vandrehistorier. Nyttårshelga i 1976 tok orkanen et innflytningsklart hus. Selv var jeg ute og gikk da uværet kom, og de to kilometerne hjem var preget av sterk medvind. Aldri har jeg kommet meg hjem så fort, og det er eneste gangen jeg hatt følge med restene av en seksmannsgarasje. Takk og lov.

Folk som bor slik til er vant til å takle vær og vind, og hisser seg derfor ikke opp av småting. Men nå hadde Haugneskarene fått nok. Lunta var oppbrukt, og folk var lei av brutte løfter og fagre ord.

Byggeforbudet gjorde at ungfolk med unger ble tvunget ut av bygda, akkurat slik min familie ble. Det hjalp ikke at vi fikk innedo, og badekar der broren min lå i bløyt til varmvanntanken var tom og huden hans helt skrukkete. Det var trist. Jeg var bunnløst trist, og husker at jeg forbannet både flyplassen, Nato og flystøyen over hustaket. Den var noe konkret å rette tristheten mot. Paradiset mitt var ikke som før. Jeg bodde der ikke lengre. Jeg var rykket opp med rot, stengel og blomst, og så nokså pjuskete ut. Selv om jeg utenpå skulle se både robust og vital ut, hadde jeg allerede da opplevd tap. Et tap jeg har levd med resten av livet, og som har farget livet mitt med mange gråtoner på hustrige dager.

Frem til 1972, ja, for så lang tid tok det å få ordnet papirene for at folk skulle flytte, var jeg stadig på vei til Haugnes, og hjem igjen. Besøkene hos mor var hyppige, men likevel var jeg litt hjemløs. Dødsstøtet var gitt. Folk skulle være ute før august 1972. Etter det var det bare to familier igjen. De nektet å bøye seg for den dårlige kompensasjonen de fikk for hus, heim, innmark, utmark, torvmyr, båtstø og multeland. Den var uverdig. Ikke såpass at de fikk seg en ny heim uten å ta opp lån. Butikkene og skolen var lagt ned; Mannskoret og foreningene var smuldret opp. Den siste dansen var tatt på Ungdomshuset der Ungdomslaget Fremad hadde hatt mye lek og moro. I 1974 ga de to siste familiene opp og flyttet. Haugnes var blitt en spøkelsesby med kjetting og hengelås på en bom hvor det sto ”Adgang forbudt”. Hus ble revet eller satt fyr på. Jeg fortrengte det. Det var for vondt. For vanskelig. Jeg ville ikke at hjembygda mi skulle raseres.

 Tankene flyr gjennom tid og rom, og minner meg på et bilde jeg har i mitt eie. Det er en sommerdag der tåken har lagt seg om husene på Haugnes. I hagen bak huset sitt, som hun ikke lengre eier, står bestemor med en bukett blomster fra den hagen hun i 65 år har stelt og vernet om. Uttrykket i ansiktet er ren og uforfalsket sorg. Om haken har hun knytt et tørkle. Gresset er uslått. Vinduene uten blomster og de florlette gardinene. I hagen står også rognetreet som lot solstrålene danse på veggen da jeg sov på sørloftet som barn. Bak henne skimtes svala, der veven stod. Veven hun elsket å sitte ved og veve de vakreste eventyrmatter. Moren min står og holder henne i armen i det uslåtte gresset, ved sitt barndomshjem. Også over henne hviler det et stort vemod. De er i ulovlig ærend. Det som har vært deres trygge hjem eies av andre. Det står åpent for rov og ran. Jeg trenger vel ikke si at det er favorittbildet mitt? Eller at det har hedersplassen i stua mi?

Året var 2002. Det var 30 år siden Haugnes offisielt var avfolket. Etter at de siste flyttet ut startet arbeidet med å slette ut alle spor av bygda. Det ble bygget atomsikre hangarer til bombefly. Gjerder ble satt opp. Ny og brei vei etablert. Skolen ble revet, bare grunnmuren sto igjen. Løkta i Kjeila lyste enda i 2002, og på Sørjorda sto en fredet stein inngjerdet. Haugnes var akkurat ferdig utbygget da den kalde krigen var avsluttet. Offeret til Haugneskarene hadde vært forgjeves. Det var ingen som hadde bruk for flyplassen lenger.

Det var duket for siste Haugnes-treff. 300 mennesker, fra 90 år og nedover, var påmeldt. Det var mye latter og tårer denne helga; Da Stenersen-guttene stemte i med Haugnes-sangen og gikk mellom bordene med trekkspill under festmiddagen hørtes snufs og høylytt snyting mens skjelvende røster sang om alle merkeplassene Edith beskriver i sangen. Det var høytid. Og det var kollektiv sorg. Stemningen var til å ta og føle på, til å rulle som en bandasje rundt de verkende hjertene.

Søndag kjørte en buss og 27 biler til Haugnes, gjennom en bom der vi ble ønsket velkommen til et siste farvel. Vi samlet oss på skolemuren. I stille andakt gikk familiene i små flokker for å prøve å finne spor etter sine liv. Det hvilte fred over hele området. Hånd fant hånd og kinn, kinn. Tårer blandet seg og gle videre nedover furete kinn. Ingen gjorde forsøk på å tørke dem bort. En kollektiv sorg over noe som uigjenkallelig var borte. Tanten min, som da var 81 år, sa ”Beate, nå har jeg endelig fått fred. Nå vet jeg at Haugnes er begravet. Det finnes bare i minnene våre.” Tause stod vi der. Det var ikke mer å si.  

Min adresse er ikke som før. Vel bor jeg opp en trapp og inn en dør, men døra er ikke lokalisert der jeg aller helst ville hatt den. Jeg ble hjemløs på grunn av utvikling. Nesten mer hjemløs enn en eksilflykning, for jeg har ingenting å komme tilbake til. Ikke stein på stein. Ikke et hus eller et landskap. Alt er borte. Det er ikke et regime som har fått meg til å flykte. I min hjemløshet er det ikke håp om å returnere. Det er over. Det er passé; det er som døden, ugjenkallelig.

For meg ble det et brutalt møte med voksenverden. Et møte jeg ikke forstod den gangen. Det er enda sorg i meg over å ikke kunne vandre på barndommens stier. Ikke kunne vise barn og barnebarn hvor jeg kommer fra. Mot velstanden etableringen av Nato-flyplassen har betydd for Andøy-samfunnet, blir mine ytringer betraktet som sutring. Det er 350 mennesker som led fordi bygda de elsket ble utslett fra kartet. Det er en sorg de bærer med seg, hver og en, så lenge det er pust i oss. Vi er og forblir Haugneskarer i våre hjerter. Det kan ingen ta fra oss.  

Og om jeg kunne trylle, så ville jeg svingt tryllestaven min over Haugnes og latt bygda gjenoppstå i virkeligheten, ikke bare som en modell på Andenes Polarmuseum, i bilder og i minner hos innbyggerne derfra. Jeg ville hatt mitt hjem der, på et reelt sted og ikke bare en adresse i tankene mine. 9482 Haugnes.  

 

9 comments

  • Rørende historie! Tenker på dem som ble rammet av dette. Du skriver meget bra, Beate!
  • I Takk for at du har gjort det!særdeles viktig historie å få fortalt!
  • For en rørende historie. Du formidler følelsene rundt dette meget godt.Det er ikke vanskelig å forstå den sorgen du/ dere føler.
  • Ei gripende historie som gir oss forståelsen for hvor vondt det er for enkeltmennesket å miste sitt heim og si bygd mot sin vilje.Ei historie som i tidsperspektiv vil gi spørsmål til ettertiden om dette var nødvendig.....Ei historie som viser hvordan noe for en kort periode gir såkalt utvikling for så å legges øde.Sterkt og gripende lesing som burde vært lest av både folk i vår regjering og pensum i skoleklassene.For dem som fikk oppleve å leve i denne flotte lille bygda vil Hausnes for alltid være et sår som ikke vil gro og hvor ruren stadig rives av.Ordtaket "evig eies kun det tapte"blir et fattig uttrykk i denne sammenhengen.
  • Det spesielle, det unike med å vekse opp på Haugnes var det helt særegne samholdet mellom innbyggerne på stedet. Følelsen av fellesskap .Alle kjente alle og det ble ikke gjort forskjell på gammel og ung. Om du var 7 eller 70 hadde lite eller ingenting å si. Alle ble hørt og lagt merke til.Selv var jeg født i 47 og forlot Haugnes høsten 66 for å dra i militæret.Etter det var det bare sporadiske besøk fram til vi flyttet i 72.

    Det jeg minnes best og for all tid vil ha glede av , var de mange aktivitetene vi hadde.Vi spilte fotball gjerne flere timer daglig, før og etterpå fant vi runde stener og støttet kule, brukte flate steiner og lastet " diskos", lagde spyd og kastet, hoppet lengde, løp i kapp osv.osv.Vi konkurrerte i alt og hadde et fantastisk samhold.Slik gikk dagene.Ingen av oss røkte.Sånn sett var det et lite kultursjokk da vi kom til Andenes på skole. Elevene der røkte litt, gikk på kafe, var liksom litt tøffere og mer erfarne.Men alle fra Haugnes klarte seg etter hvert meget godt og var flinke. Vi var i alle fall i god form !

    Men den fantastiske Haugnes-følelsen av.samhold og fellesskap var ikke der mer.Det var noe som manglet. Så mellom haugene, hangarene og oppstillingsplassene ligger mye av hjertene våre igjen.Jeg savner den gode gjengen som vokste opp med meg, som Odd-Einar, Knut,John,Arild, "LitjeArild",Bjørnar,Ernst, Oddbjørn og flere....

    Var til og med barnevakt hos Edna sammen med Marta Lincaussen fra Dverberg....det må ha vært først.på 60 tallet....spennende nok .!

    Haugnes, bygda, og ikke minst folket som bodde.der, vil for alltid bli en del av alle som hadde den store gleden og fordelen av å vokse opp der . ..

  • Nydelig skrevet av deg, Beate!
  • En nydelig og rørende fortelling med mye nærhet og varme, men også en viktig kommentar til storsamfunnets påvirkningskraft på enkeltmenneskets skjebne og følelsesliv.
  • Bengt; Det er denne følelsen av felleskap jeg jakter på. Hva er det vi savner , vi som ikke har en barndomsbygd å reise tilbake til?
  • Storsamfunnet kan virke brutalt noen ganger!

Share to