«Tatera har kommet!»
Sletta var gressbevokst og målte anslagsvis 60 x 15 meter. Guttene i strøket brukte sletta til å sparke fotball. Det lokale navnet var ”Tatersletta” fordi taterfølger slo seg ned her noen dager hver vår, i blant også om sommeren og høsten. Det jeg beskriver foregikk på 1930-tallet. Det gikk melding fra hus til hus i Nord-Leiret at nå har tatera kommet. Taterne var et eksotisk innslag som skapte litt spenning, og også litt redsel. Stod dørene oppe til vanlig, ble de låst nå. Man var redd for at noe skulle bli borte.
«Tater-Maja» regjerte
Det virket om taterne som kom til sletta stort sett bestod av én familie. De hadde hest og kjerre, slo opp telt og gjorde opp varme. Særlig ut over kvelden var taterne samlet rundt varmen, det var latter, i blant sang og som oftest høyrøstet prat. Det var tydelig at ”Tater-Maja” var sjefen. Jeg husker at Maja hadde fotsid kjole i sterke farger, hodetørkle og brune, gnistrende øyne. Hun hadde en kjepp i hånda som hun markerte sin makt med. Ungguttene hadde bare å lystre. Det var et klart matriarkalsk samfunn, så det ut for meg. Det hendte at noen av de mannlige beboerne omkring stakk bortom på kvelden for å prate eller handle. Vi ungene som hadde vært på skole eller gjort ærend i Leiret holdt avstand til taterleiren og gikk fort forbi. Vi følte det som en lettelse når taterne hadde dratt videre.
Gjestfrie bønder
Min bestemor, Amalie Holter (født 1866), bodde litt øst for tatersletta og drev et småbruk. Hun var kristelig og hjelpsom mot alle, også mot tatere. Når de hvert år kom med alt sitt pikk og pakk, fikk de overnatte i høyet på låven. Når det ble kveld, forlangte bestemor at fyrstikker, sigaretter og piper skulle legges på kjøkkenbordet til neste morgen, og dette ble respektert. Kjøkkendøra var ulåst. Det var en god tone mellom bestemor og taterne. Når de dro videre, fikk de fylle strisekken med høy til hesten, og de fikk med mat, oftest et stykke flesk.
Knivsliping
En gang på 1930-tallet kom to tatere, trolig i tjueårene, til oss i Tangenvn. 33 med sitt slipeutstyr for å slipe sakser og kniver. De hadde sixpence-luer, sleng i buksene og mjuke kropper, og hadde kniver i beltet. Mor likte seg ikke helt, skjønte jeg, men fant frem sakser, og vi ungene hjalp til med å finne gamle kniver. Det var viktig å gjøre dem til lags, ellers kunne noe galt skje. De fikk sine skillinger, hilste fornøyd og dro videre. Jeg tror vi også kalte dem slusker, noe vi i blant sa om folk som rekte etter veien.
Elverum, 21. august 2009.
Tore Fossum