Digitalt Fortalt

Jeg rydder og kaster for tiden. Det gamle bestikket fra hytta går på loppemarked - det har en design som for lengst er utgått på dato! Nå sitter jeg her med en enkel treskje, godt brukt og med brukket skaft - kan det vare noe å ta vare på? Bladet er silkemykt og slitasjen viser at den må være brukt i lang tid etter at skaftet brakk.

Det er skjea til min oldefar Ole Taraldsen Øverlie. Han var sølverksarbeider på Kongsberg – en traust sliter. Skjeen brukte han til han døde i 1923, men da var det da vanlig med metallskjeer?

En storbonde på Nes på Romerike byttet ut treskjeene i drengestua med nyinnkjøpte metallskjeer en gang tidlig på 1900-tallet. Han mente det ville være godt for tjenestefolket å få moderne bestikk. Men neste dag kom en av de eldste husmennene med felles beskjed: "Vi vil ha att treskjeene våre - dissa metallskjeene er så varme og klamme å eta ta!"

Det var vel slik han tenkte Ole Øverlie også. Treskjea kjente han godt, den var glatt og god å spise med og den holdt seg kald selv om grauten eller suppa var aldri så varm.

Jeg legger den tilbake i skuffen der jeg fant den. Det hender jeg tar den fram stryker over det silkemyke bladet med håndbakken og filosoferer litt over livet og verdier før og nå.