Å stable ved

Filosofi

Etter å ha lest Paul innlegg, ble jeg sittende å tenke meg om. Det var litt av et bilde Paul tegner av sin bestefar Petter Geving.En man som var så nøyaktig at han bruker måletre for at alle vedkubbene skulle bli like lange!
Tankefull blir jeg sittende med teksten i hånden å se framom meg. Jeg ser for meg den trauste Petter som står i vedboden ved saga, og med barnebarnet i den andre enden av saga. Det er mange slags læring i livets skole, og den læring som Paul fikk her må vel kalles for mesterlæring? En mester som lærer sin svenn opp til å utføre håndverket like godt, og like nøyaktig som seg selv!

Erfaringsbasert læring

Tankene går til tidligere tider. Hvorfor var det så viktig å ha ved ”nok” gjennom vinteren, og hvordan kunne en vite hvor mye ved som trengtes i husholdningen?

Jo, det var kunnskaper som var erfaringsbasert, og som ble overlevert mellom generasjonene. Mangel på ved betydde sveltihel og kalde hus, det. Det betydde også at det kunne bli vanskelig å berge bølingen gjennom vinteren. På vårparten pleide det å være bunød, og da måtte det kokes saup til dyrene. Kokamat betydde at det måtte betydelige mengder ved til.
Vedlaene representerte trygghet. Det betydde varme. Det lå en betydelig arbeidsinnsats i det å skaffe nok ved til en gård for et helt år.

Tungt arbeid

Veden varmer, som kjent, mange ganger før den kommer i ovnen. Først skal virket finnes i skogen, og felles med nennsom hånd. For å bevare skogen som arena nær gården til å hente trevirke, krevdes planlegging og forsiktighet. En kunne hugge og tynne, men ikke snauhugge. Det var dårlig investering på lengre sikt. Den huggede veden skulle kvistes og dunges. Det å samle veden i hauger var kraftkrevende og gav arbeidskarene svette kropper. Så ble veden fraktet til gards, og reist opp. Forflytting av store trestrenger var hardt arbeid, så det å være i vedskogen krevde utholdenhet, kraftig muskulatur og evne til å rasjonere med kreftene.
Det krevdes kost tilsvarende innsatsen, og det var en utfordring for husmora i et ellers så magert kosthold.
Veden skulle tørke, og da var en avhengig av værgudene. Ikke rart at kaillene var opptatt av å kikke i været for å vurdere både tørke og regnmengder!
Og når veden var tørr nok kom den situasjonen som Paul beskriver. Selve vedsagingen. De fleste store gårder hadde nok en slik vedsag som Paul beskriver. En vedsag som krevde to manns innsats, en i hver ende av sagen, og med vedstrangen på sagkrakken.
Tungt og trøttende arbeid i en ved-dunge som aldri tok slutt. Det skulle mye armmuskler til og stor disiplin for å holde fokus på å få vinterveden saget. Dette beskriver Paul som et godt men smertelig minne fra barndommen. Kan kunne bli trøtt og kei, men arbeidet måtte fullføres. Det ligger god læring i det aspektet også.

Nøyaktighet

Paul lærte bestefarens nøyaktighet ved at hver eneste å vedkubbe skulle være 30 cm, verken mer eller mindre. Det var nok ikke bare vedkubber bestefaren gav videre til barnebarnet sitt. Han gav av sin visdom. Det er viktig i alle livets forhold å være nøyaktig.Et gammelt munnhell sier ”Nøyaktighet er en dyd”. Dette gjelder ikke minst når ved skal stables. Det sal ikke forundre meg om Paul har et nokså nøyaktig 30 cm mål innebygd i sin beregning av lengde etter seansene med bestefaren!
For vedlaene sin del ble de verken svai eller salrygget når all veden var like lang. Det nitide arbeidet med å stable veden i rassikre laer la Petter sin ære i. Slik ble veden holdt tørrest mulig. Den fikk luft og ble enda tørrere av å ligge i laer, slik Petter stablet dem. Det sies at han til og med brukte vater for å sikre seg at øyet ikke tok feil. Det var prestisje i å ha orden og flid, også i veden. Vedlaene til slike som Petter er lett å hente ved fra. Det er ikke rasfare i dem. De holder, og de er sikker å bevege seg rundt. Å stable ved riktig er da også et spørsmål om å gi sikkerhet for de som skal hente ved. Ofte var dette kvinner og barn. Vedstablingen kan derfor også ses på som kvalitetssikring for å unngå ulykker på gården.
Han visste nok nokså nøyaktig hvor lenge en favn ved varte i husholdningen. Jeg skal nesten vedde på at han også la sin ære i å ha mer enn akkurat med ved, at han hadde et lite reservelager i tilfelle vinteren skulle bli ekstra kald og lang. Slik kunnskap lå implisitt i arbeidet, og det ble overlevert mellom generasjonene uten store ord. Det var noe alle visste, men få munnet.

Vedlaene 

Vedlaene til Petter gav Paul mye informasjon. Ikke bare om hvordan en stabler ved. Det handler om å vise sine holdninger i praksis. Slik kunne Petter, med få ord gi sine holdninger videre til barnebarnet, uten å snakke direkte om dem. Vedlaene til Petter sa at det er viktig å være nøyaktig og ordentlig i alle sine gjøren og laden. Han viste gutten et håndverk, og han tolererte ikke sjuskete arbeid. Petter var en tydelig læremester. Et forbilde. Han viste hva han krevde. Han snakket ikke om det. Han jobbet sammen med barnebarnet og var dermed en god læremester både i hvordan en skulle arbeide, og hvor lenge en skulle tåle å stå i arbeid.
I tillegg vil jeg tro at Petter fortalte mange av sine historier videre til barnebarnet der de stod og drog sagen. Det var noe meningsfylt i mellom, de gjorde noe sammen, og slikt inviterer til fortrolighet.
Jeg tror nok at mange barn i dag kunne profitere på slikt arbeid, slikt meningsfylt arbeid med besteforeldre. Vi kan ikke gå tilbake til vedsaging på gammelmåten, men vi kan overføre gammel kunst, som det å stable ved til neste generasjon. Det er en egen tilfredsstillelse i å ha sin egen vedstabel, ikke sant? Og det er nesten som en liten kuriositet at gården som Paul bor på heter ”Sagtun”. Det beror kanskje på en hel liten tilfeldighet?

Det ligger mye ettertanke, mye visdom i Paul lille fortelling om bestefaren. Mye etterkommerne kan lære av, om de tar seg tid til å reflektere over det. Ikke minst har Paul satt sin flid i å skrive ned minnene sine fra en forgangen tid. Slik gjør han bestefaren synlig for de neste generasjonene. Slik bringer han også sin kjærlighet til en bestefar som har vært så betydningsfull for han frem i dagen, slik gir han oss et lite kikkerhull tilbake til fortiden.

Kanskje kan mine refleksjoner være med på å få lesere til å sette seg ned og gjenskape de glimtene i sitt liv som har vært betydningsfull på papir til bevaring for etterslekten. Det betyr mye å ha noen minner å holde i hånden og kjæle med øynene. Hukommelsen er en troløs venn. Vi tror vi skal huske for bestandig, men tankene glipper ofte. Kanskje du skal finne frem papiret og tegne med vare farger dine bilder? Jeg gleder meg i alle fall til å dele dem!