Ljå
Ljå med påmontert skjerm for bruk under kornskurd. Denne ljåen er bygd opp omkring et 170 centimeter langt skaft, orvet. Orvet er lagd av granvirke med tett årringstruktur. Den fremre delen, i 107-110 centimeters lengde, har et rundt tverrsnitt med cirka 3,5 centimeters diameter. Den bakre delen er bredere - cirka 6,5 centimeter - og har et mer rektangulært tverrsnitt. Orvet har to handtak, såkalte «kakker». Den frmste av disse, en rett, rund pinne er tappet vinkelrett inn i orvet 85-87 centimeter fra bladfestet. Denne kakken er om lag 12,5 centimeter lang. Dette målet inkluderer ikke tappen som er skjult inne i orvet. Denne tappen skulle slåttekaren - ljåen var et mannsredskap - gripe i med høyre hand. 37-47 centimeter lengre bak på orvet er det inntappet en annen kakk. Den er skråstilt og har en ergonomisk form som gav godt grep for slåttekarens venstre hand. Denne kakken er sannsynligvis lagd av bjørkevirke, og den er grannmalt, mens det øvrige orvet later til å ha vært innsatt med en gulbrun klarlakk. Grønnfargen tyder på at den ene kakken er gjenbrukt fra et annet, eldre orv. Dette er forståelig, for denne kakken var det elementet på ljåen det var mest krevende å forme. Over eller bakenfor venstrehandskakken er den ene sida av orvet buet, slik at den kunne ligge an mot slåttekarens venstre overarm, uten at dette innebar ubehagelige gnagende påkjenninger. Ljåbladet er montert ved hjelp av en stålsko i den fremre enden av orvet. Låbladet er om lag 55 centimeter langt. Som ljåblad flest er det buet, og den konvekse rygglinja er cirka 5 millimeter tjukk. Det øvrige bladstålet har en tjukkelse på 7-8 millimeter. Den konkave egglina er 48 centimeter lang, målt i rett linje mellom ytterendene, og den er fasslipt fra det som for slåttekaren framstår som oversida av bladet. På den frermre delen av orvet, noenlunde vinkelrett på bladets lengderetning, er det montert en skjerm, lagd med en kvist som er bøyd slik at endene krysser hverandre som ramme. Denne bøyla er trukket med never, som er påspikret med smale lærstrimler som skiver for hodene på «nellikspikerne». Neverskjermen er festet til orvet ved hjelp av ståltråd i den fremre enden og ved hjelp av to bøyde spikere og ei lærreim med nålespenne.
Ljåen ble brukt til å skjære stråene på kulturplanter som skulle tørkes og hentes i hus før snøen og vinteren kom. Slåttekaren gikk med orvet skrått framfor seg, med bladet tett ned mot bakken, og meiet vekstene ned med et pendlende bevegelsesmønster. Ljåen ble mest brukt i slåttonna. Den var med andre ord primært et redskap som ble brukt til å slå gras som ble tørket med sikte på å skaffe høy, vinterfôr til husdyra. Men den kunne også være et alternativ til skjyrua når kornet skulle høstes. I stedet for å arbeide krumbøyd og skjære grep for grep med kornstrå, kunna man da gå mer oppreist og meie det ned. Kornet skulle dras opp på staur eller tørkes på hesjer før det kunne hentes inn i låvebygningen med sikte på tresking. Når skurden foregikk med skjyru som hovedredskap var det vanligvis kvinner som utførte arbeidet. De skar kornet og la stråene oppå hverandre inntil de hadde en høvelig mengde som kunne bli til et band (nek) når de ble omsluttet av en «bindil», en spesiell knute lagd av en liten bunt med kornstrå. Ljåen var det gjerne menn som brukte i kornåkeren. Da var det om å gjøre at stråene falt noenlunde parallelt, slik at det ble overkommelig for kvinnene som kom bak å lage band av dem. Det var dette man forsøkte å oppnå ved hjelp av neverskjermen som er montert på dette orvet.
